– Vi kan ikke la skolene seile sin egen sjø

– Nordland fylkeskommune må håndtere store kutt i årene som kommer, skriver Bjørnar Skjæran i dette debattinnlegget.
Meninger

300 ungdommer uten læreplass og 300 millioner kroner mindre å rutte med. Det er faktiske tall vi må forholde oss til når vi dimensjonerer framtidas videregående skoler i Nordland.

Krafttak for læreplasser.

Jeg er stolt over de grepene Arbeiderpartiet har tatt for å øke tilgangen på læreplasser. I år har vi for første gang formidlet mer enn 1000 nye læreplasser i Nordland, og utviklingen går rett vei. Men fortsatt står 300 ungdommer uten plass, og dette kan vi rett og slett ikke leve med. Vi må treffe arbeidslivets behov bedre, og vi jobber aktivt med å få på plass en læreplass-garanti. Vi gir oss ikke før vi har læreplasser til alle som er kvalifisert for det!

Vi har også stått i front for å lage en samfunnskontrakt med LO, NHO, KS, NAV og fylkesmannen. Det er et godt grep. Og vi stiller krav til de som vil bygge nye skoler og andre bygg for fylkeskommunen. De skal ha minimum 7 prosent lærlinger. Det skal rett og slett styrke utdanningen vår og det seriøse arbeidslivet. Nok et godt grep.

Store kutt i økonomien.

Nordland fylkeskommune må håndtere store kutt i årene som kommer. Vi må redusere utgiftene med mer enn 300 millioner kroner – et beløp større enn hele budsjettet til et flertall av nordlandskommunene – i løpet av to-tre år. Bakgrunnen er at H/FrP-regjeringen bevilger mindre til fylkene, at de har endret fordelingen mellom fylkene, og at Nordlands andel av befolkningen og av 16-19-åringene går ned. Vi kunne selvsagt valgt å legge ned noen av de minste skolene for å møte dette. Det er ikke aktuell politikk for Arbeiderpartiet. Vårt svar er å samordne bedre i regionene, slik at vi får færre tomme pulter i klasserommene. Vi velger samordning foran sentralisering.

La humla suse.

Det er forstemmende å se hvordan Kai Henriksen og Høyre nekter å ta disse utfordringene innover seg. I et leserinnlegg påstår han at fylkeskommunen ikke er sitt samfunnsoppdrag bevisst, og at flertallet i fylkestinget bedriver sentralisering. Det er drøyt. Jeg har sjelden sett større bomskudd. Henriksen og Høyre vingler stadig videre i utdanningspolitikken. Deres politikk – å la humla suse - ville åpenbart ført til sentralisering.

Ta styringen.

Nordland Arbeiderparti erkjenner at vi må ta konsekvensene av

det som skjer i Nordland: Vi har et arbeidsliv i endring, store kutt i fylkeskommunens økonomi, sterkt reduserte ungdomskull og et høyt frafall fra videregående skole – først og fremst på grunn av mangel på læreplasser. I denne situasjonen er behovet for ei aktiv tilnærming – å ta styringen – avgjørende.

Vi kan ikke la skolene seile sin egen sjø, og la tilfeldigheter og overdreven konkurranse mellom skolene avgjøre hvilke tilbud som skal gis hvor. Det ville gitt dårligere fagmiljø ved mange skoler, og mindre forutsigbarhet. All erfaring viser også at hvis markedet får styre alene, blir resultatet sentralisering.

Regional samordning.

Den regionale samordningen fylkestinget har gjennomført er ingen katastrofe for verken skoler eller næringsliv. Det ville skjedd større endringer om Høyres politikk ble gjennomført. Forskjellen er at fylkestingets flertall velger å ta kontroll over utviklingen, for å sikre at alle ungdommene våre får et tilbud som fører fram til studiekompetanse eller fagbrev, og at de videregående skolene våre er bærekraftige framover. Å la humla suse er ikke bare dårlig politikk, det er etter mitt syn også en stor ansvarsfraskrivelse. Og det ville gitt sentralisering som resultat.

Helgeland er egentlig et godt eksempel på det vi gjør i fylket. De justeringene vi gjør på Helgeland vil sikre bærekraftige tilbud i framtida. Behovet for ingeniører, lærere og sykepleiere er stort i framtida, og vi vrir derfor noe mer mot studiespesialiserende/studieforberedende. Det viktigste grepet på yrkesfag er å tilpasse tilbudet på VG2 til det antall elever som går på VG1. Polarsirkelen er den desidert største skolen i området, med 22 forskjellige tilbud. Etter at ett av de fire industrifagene på VG2 tas ut vil det være ni tilbud som kan føre frem til arbeid i industriparken. Den nest største skolen er Mosjøen. Her tas kjøretøy ut på VG2, men skolen kan fremdeles gi 15 forskjellige tilbud til elevene. Sandnessjøen og Brønnøy er betydelig mindre skoler, med et smalere tilbud. Her retter vi yrkesfagene tydeligere inn mot det arbeidslivet som er i nærområdet. Slik sikrer vi fagmiljøene ved skolene, at elevene får gjennomføre, og at næringsliv og offentlige virksomheter får tilgang på den arbeidskraften de trenger i framtida.

Vi tar utfordringen.

Når en leser Kai Henriksen innlegg, kan man få inntrykk av at den videregående skolen i fylket er under avvikling. Det er den ikke. Vi oppretter sju nye tilbud som næringslivet etterspør. Det leveres hver dag strålende resultater fra skolene våre, men vi kan bli bedre. Vårt mål er at ungdom i Nordland tar utdanning i Nordland som fører fram til jobb i Nordland. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å snu befolkningsutviklingen. Da må vi ha bærekraftige tilbud som er tilpasset arbeidslivets behov og tilgangen på elever. Og vi må forholde oss til den nye økonomiske rammen vi har fått, der vi skal kutte 300 millioner på to-tre år. Statsministeren levner ingen tvil om hva som er målet med kuttene: offentlig sektor skal effektiviseres. At Henriksen synes det er ubehagelig og ønsker å flytte fokus bort fra det, er påfallende. Det vitner om liten tro på egen politikk. Men når han i tillegg later som utfordringen ikke eksisterer, er det direkte uansvarlig. Det er en linje det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å legge seg på. Vi tar utfordringen!