På rad og rekke har en fulgt Soria-Moria 1 og 2, Sundvolden og nå sist Jeløyaerklæringa. I disse plattformdokument har politiske partiprogrammer blitt omformet  til innholdet i politiske regjeringsprosjekt; det politiske fundament for regjeringa.

En kort gjennomgang viser mange likheter i formen. Grovt sett innenfor 70-80 sider har det blitt formulert politikk, visjoner og mål innen 16-17 hovedpolitikkområder. Går man nærmere inn på dette så er selvsagt de politiske skillelinjer tydeliggjort. Fra Soria-Moria epoken med fokus på fellesskap og velferdsstat så er det nå individuell frihet som løftes inn i de blå regjeringsdokument.

En kan undres over at man i siste erklæring stadig driver en virkelighetsbeskrivelse der man gjennom «blå frihetspolitikk skal fristille samfunnets treller fra åk og tvang». Er dette en troverdig virkelighetsbeskrivelse? I Jeløyaerklæringa utfases kapittel for nordområdene samt kirke og religion. Muligens er dette uttrykk for nye politiske prioriteringer?

De nye politiske regjeringskostene løfter fram ideer om grønn omstilling, mulighetslandet Norge, modernisert velferd, et tryggere Norge. Det virker som man for egen politisk legitimering ønsker å beskrive dagens Norge som utrygt og umoderne. Så får vi etter hvert se og erfare hva blå modernitet og trygghet egentlig er.

Går en dypere inn på Jeløyadokumentet  så ser man at politiske visjoner søkes konkretisert i form av et hav av politiske delmålsformuleringer, nesten 1000 i alt. I det  største feltet, helse og omsorg, er det langt over 100 slike formuleringer, mens i den andre enden  så fatter man seg  i ytterste korthet hva angår forsvarspolitikken.

Som fra en mitraljøse blir man i dette dokumentet pepret med fra ytterst detaljerte mål til fullstendig luftige og ubegripelige formuleringer. I sin detaljiver kan en tidvis undres om regjeringa ønsker å overta den politiske hverdag fra kommunestyrer og fylkesting.

I denne viljeserklæringa vil man styrke, legge til rette for, vurdere, følge opp. I sin tur er mye av dette overhodet ikke målbare formuleringer i realitetens verden. For folk flest er det å frykte at dette er en nesten ugjennomtrengelig uforståelig ordflom. Slik sett kan politiske plattformer skape avstand mellom politikkens aktører og folk flest. Økt politisk avmakt ligger på lur. Aps leder Støre har tidligere blitt utnevnt til politikkens tåkefyrste. Det kan være rett rundt hjørnet at han nå må se seg slått av de tre partilederne, nå som politiske tåkefyrstinner.

En merker seg også at allerede før  statsminister Erna Solberg fikk visst fram sin nye regjering så har  de tre partiene  allerede klart å bli uenige om flere av formuleringene i regjeringsplattformen. Og ikke nok med det: en politisk avstand mellom FrP og Venstre har allerede kommet til syne. Når FrP blir konfrontert med enkelte stridbare punkt i regjeringsdokumentet, så skylder man glatt på Venstre. Akkurat som om at denne plattformen ikke er et uttrykk for felles politikk. Det skal jo ikke gå an både og være med og ikke med. Men FrP har jo i løpet av den siste fireårsperioden vist at man både kan være posisjonsparti og opposisjonsparti samtidig. Så tiden for nye politiske kunstarter er sikkert ikke forbi.

Med økt politisk avstand internt i regjeringa og uklare politiske formuleringer så går vi en spennende tid i møte. Derfor er det godt å vite at det politiske flertall ligger i Stortinget, når realpolitikken skal meisles og hamres ut videre.