KS er en arbeidsgiverorganisasjon med politisk valgte styremedlemmer. Regjeringspartiet Høyre har lederen. Når styret i KS forhandler med lærerne, er det altså med utganspunkt i sitt politiske ståsted. Selv om regjeringen ikke direkte kan (bør) gå inn og påvirke forhandlingene, er det klart at Utdanningsministeren sender klare signaler om hva han ønsker. Det er ikke urimelig å anta at det er et visst samsvar mellom regjeringens ønsker og KS' krav om økning av den bundne arbeidstida.
Streiken i seg selv er alvorlig nok, men mistilliten til lærerne er verre. Til tross for at svært mange yrkesgrupper, spesielt i det private, har stor grad av fleksibilitet i hvordan de innretter arbeidsdagen, har det i lang tid gått i motsatt retning i det offentlige: økt kontroll, flere målinger og hyppigere innhenting av statistisk materiale. Noe av dette er selvsagt nyttig, men de fleste rapportene blir liggende og støve ned. Informasjonen har lav kvalitet, er lite målrettet, og lar seg ikke omsette i praktiske forbedringer. Lærerne kaster bort alt for mye tid på byråkrati som ikke kommer elevene til gode.
Når lærerne blir vist mistillit er det også verdt å merke seg følgende: Det er ansatt rundt 10 000 personer i norsk skole som jobber som lærere uten å være faglærte. Pedagogikkprofessor Peder Haug ved Høgskulen i Volda kommenterer bruken av ufaglærte slik: «Det er stor sannsynlighet for at dette virker negativt inn på elevenes læring og utvikling.» Hvorfor får så mange ufaglærte den tilliten lærerne savner? Årsaken er åpenbar: Det koster penger å utdanne og ansette lærere med den nødvendige kompetansen.
På den ene siden påstår man altså faglærte, dyktige lærere ikke kan tiltros å styre sin egen arbeidshverdag til barnas beste. Påstanden er uten dekning i forskning, statistikk eller noen klar argumentasjon utover at KS, som regjeringen, gjerne vil redusere arbeidstakernes medbestemmelsesrett i arbeidslivet. På den andre siden aksepterer både KS og regjeringen at 10 000 mennesker uten pedagogisk utdannelse får ansvaret for barnas og landets fremtid, til tross for at det er kjent at dette påvirker læringen negativt.
I tillegg til vikarbruken er den største utfordringen i norsk skole i dag det høye elevantallet. Det er en klar sammenheng mellom tiden en lærer kan bruke på hver elev, og hvor mye elevene lærer. Hvis det finnes noen enkel løsning på utfordringene i norsk skole i dag, så er det å øke lønna til lærerne. Det vil gi høyere status, og trekke flere, og bedre lærere inn i norsk skole. Med flere lærere tilgjengelig, kan man senke elevtallet og oppnå enda bedre resultater. Men det koster altså penger.
Når KS, med regjeringens tause støtte, fokuserer på bunden arbeidstid, er det som når tryllekunstneren vifter med den ene hånden for å skjule hva den andre hånden gjør. Mangelen på forhandlingsvilje fra KS er ikke bare en mistillit mot lærerne, det er også et uttrykk for en uvilje mot å investere i landets fremtid. Flere og bedre lærere gir større avkastning enn noe annet. En fersk undersøkelse fra Harvard viser at en dyktig lærer øker ikke bare karakterene, men også sjansen for å ta høyere utdannelse, og dermed også den lønna eleven vil få senere i livet. Gode lærere gir altså høyere skatteinntekter, fordi barna senere i liviet får bedre lønn.
Regjeringen bør gi KS klar beskjed om å legge ned våpnene. Deretter bør Utdanningsministeren gjøre det han kan for å øke læreryrkets status og lønn. På kort sikt vil det få slutt på streiken, og på lang sikt vil det øke utdanningsnivået og statsinntektene.
Christian Torseth, leder, Vefsn SV