Nå er det fem barn i alderen ett til ni år, bosatt på Melbu, som trolig sendes ut av Norge med det første. Søsknene Maryam, Said, Reem, Adam og Selma har funnet sine liv i havgapet, her i nord.
De to yngste barna har levd hele livet sitt i Norge. Med unntak av yngstebarnet snakker ungene norsk. De er vokst opp som norske borgere, og er godt integrert gjennom barnehage, skole og fritidsaktiviteter.
Nå trues altså familien av utkastelse. Utlendingsdirektoratet har besluttet å avslå asylsøknaden fra far. Det er lenge siden han ble drapstruet, heter det i avslaget. Barna er imidlertid selvstendige individer. De har sin helt egen verdi, og skal ikke straffes for eventuelle feil foreldre har gjort, eller for at den norske byråkratkverna maler sakte.
Eksemplene på situasjonen for asylbarn er mange, både i vår landsdel og ellers i Norge. Det som skjer går ut over barna.
Barnekonvensjonen krever at hensynet til barnets beste skal være grunnleggende. Barnets skal som hovedregel skal være overordnet andre hensyn. Stortinget og regjeringen diskuterer for tiden en viktig oppfølging av FNs barnekonvensjon, nemlig om adgangen til å klage på vedtak som angår barn. At det er flere klagesaker som fremmes i eksempelvis byggesaker, enn det eksempelvis er i barnevernssaker er underlig.
Helt uavhengig av både foreldre og byråkrati er det fundamentalt viktig at barns rettigheter håndteres på selvstendig grunnlag. For å si det med tidligere statsråd og fylkesmann Tora Aaslands stemme: - Hvor mange tårer er det ikke grått over asylbarn som må lide for foreldrenes løgner og strategiske valg?
Norge kritiserer andre land for brudd på menneskerettighetene, men norske myndigheter har i flere år somlet med å underskrive protokoll som styrker norske barns rettigheter. Land som Tyskland, Spania og Albania har undertegnet tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon. Denne tilleggsprotokollen gir barn i Norge rett til å klage til FNs barnekomité når rettighetene deres brytes. Norge har fortsatt noen skritt å gå når det gjelder barns rettigheter.