Frykten som kommer til overflaten når illusjonene slår sprekker. Illusjonen om at Andøy-samfunnet er perfekt. Ingen må på noe vis rokke ved den. Ingen må fortelle befolkningen at illusjonen bare er en illusjon og ikke virkeligheten. For hva vil skje da? Frykten som vi alle har kjent i en eller annen sammenheng, vil komme boblende til overflaten som et undersjøisk monster med kjeften på vid gap. Den vil sluke oss alle i et jafs hvis vi ikke er våkne og bevisste.

Frykten, den vonde, rivende klumpen i magen som noen ganger er vag, men som andre ganger og nesten uten forvarsel, kan eksplodere som en ildkule.

Denne frykten rir Andøy kommune for tiden. Det snakkes stygt om folk, rykter svirrer og fordømmelsen er total. Det er fryktens ansikt. Frykten stiller betingelser. Ikke kritiser noen i denne kommunen, spesielt ikke de som sitter i posisjoner der de får betalt for å gjøre en jobb for ALLE innbyggerne. De er hellige. Frykten har forventninger. Du må bare tenke, si, gjøre og mene det vi mener er rett, for da blir du akseptert. Hvis ikke, så blir du fordømt, usynliggjort og helst fordrevet til et annet sted langt vekk.

Frykten er respektløs. Den ser ned på og tråkker på andre, kun for å få næring til å vokse seg større. Frykten er ansvarsløs. Den sier: - Det er ikke mitt ansvar om noen blir mobbet! – De barna som blir mobbet får bare som fortjent! – Så lenge det ikke gjelder mitt barn, så er det ikke mitt ansvar! Frykten er alltid uvennlig. Det sinnet vi kan føle er kun forkledd frykt, og når vi reagerer med den i førersetet, så blir vi ondskapsfulle, usaklige og stygge med hverandre. Frykten kan komme til uttrykk når vi får påpekt våre feil og mangler, eller når noen er uenig med oss.

Frykt påvirker de rundt oss og er smittsomt, akkurat som Ebola og andre sykdommer, for den kan også være dødelig. Det har vi sterke minner om fra Odin-saken i 2014. For de som ikke har fått med seg den saken, så handlet det om en gutt som tok livet av seg i en alder av 13 år, etter å ha opplevd langvarig mobbing. Når frykten styrer oss har vi gjerne tre strategier, å unngå det vi frykter, forsvare oss eller angripe, og vi veksler gjerne mellom disse. Jeg tror mange i Andøy kjenner på frykten, i større eller mindre grad, i disse dager. Noen har kjent på den adskillig lenger. Slik som den eleven som har opplevd mobbing over lengre tid og ikke fått hjelp til å stoppe det. Tidligere mobbeofre og foreldre, som ikke er blitt tatt på alvor og hjulpet. Eller de elevene som mobbes akkurat nå og som ikke våger å fortelle om det, fordi det frembringer skam og mye vondt. Til dere vil jeg si: - Fortell det til noen dere er trygge på, for dere har ingen grunn til å føle skam! - Det er IKKE deres skyld at dere blir mobbet!

Statsadvokaten og Fylkesmannen i Nordland har talt sitt klare språk. Andøy kommune har fått foretaksstraff for at de ikke har tatt denne mobbingen på alvor, og for ikke å ha gjort nok for å stoppe den. Det er sakens kjerne.

For at denne saken skulle gå så langt, har det eksistert mye frykt på veien.

Eleven har kjent frykten for å bli mobbet, for å gå på skolen og for friminuttene. Frykt for å være alene med sine tanker og følelser. Frykt for ikke å være bra nok og høre til blant de andre elevene. Foreldrene har kjent frykt for barnet sitt og for sin egen utilstrekkelighet. Frykt for at de ikke klarer å beskytte barnet sitt godt nok, og for ikke å bli tatt på alvor. Familie og venner rundt dem har også kjent på frykten. Skoleledelsen og lærerne har kanskje kjent på sin frykt for ikke å gjøre en god nok jobb. Frykt for sin rolle og status, og for å bli uglesett av lokalsamfunnet. Andre ansatte kan ha kjent på sin frykt for å bli identifisert med en skole som har fått straff fra Statsadvokaten i Nordland. Kommuneledelsen bør ha kjent på sin frykt, fordi både skolefaglig rådgiver, rådmannen og ordføreren har visst om denne spesifikke mobbesaken, og andre saker, uten å ha gjort noe for å stoppe dem. De kan også ha fryktet for sitt renommé og sin maktposisjon. Familie og venner av skoleansatte har kjent på sine kjæres frykt, og kanskje gjort den til sin egen.

Alle reaksjonene og strategiene som er brukt i denne saken, forteller meg at frykten har vært dominerende. Jeg vil gi enkelte lærere rett i en ting, at dette faktisk gjelder alle ansatte på skolen, skoleledelsen og skoleeier. Alle dere har et særskilt ansvar for om mobbing skal få lov til å forekomme innenfor skolens område eller ikke. Det er kun når alle går sammen om å fordømme mobbing, og aktivt gjøre noe, at det kan bli en endring. Jeg vil utfordre de av dere som lever etter Darwins lære om "den sterkestes rett", med et spørsmål dere kan reflektere rundt. Vil det ikke alltid være "den svakestes rett" å beskytte seg mot den sterke?

Jeg håper inderlig ikke at de ansatte skyver den gjeldende læreren foran seg og fraskriver seg sitt eget ansvar. For som en del av skolesystemet, er dere faktisk like mye ansvarlig alle sammen. Hvor mange ganger har dere snudd dere bort og kanskje tenkt at det er ikke mitt ansvar? Hvor mange ganger har dere bagatellisert hendelser som kan være mobbing? Hvor mange ganger har dere blitt «irritert» når foreldre har kommet med melding om at barnet deres blir mobbet, og krevd handling? Kan alle dere ansatte på skolen med hånden på hjertet si: - Jeg har gjort nok for å stoppe mobbing? Alle innbyggerne i Andøy kommune har et ansvar og en plikt til å gripe inn eller varsle om mobbing, enten det skjer på ettermiddagen i Nordlysparken, på skolen eller på en arbeidsplass.

Under 70 års minnemarkeringen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Auschwitz denne uken, holdt den 85 år gamle jødiske Roman Kent et innlegg. Han kom med et sterkt ønske om å få et 11. bud i den hellige skriften: «Du skal ikke være en som ser på!».

Er det ikke på tide å akseptere at frykten styrer skuta akkurat nå? Kan vi ikke heller ta styringen selv og slippe hjertet til? Når skal vi bli bevisst på hvor mye frykten kan styre oss i livene våre? Kan vi omfavne sunt bondevett og medmenneskelighet, og la det bli det rådende blant oss? De fleste av oss har vært i en sårbar situasjon i løpet av livet, og vi kan fort havne der igjen. Det være seg når vi var barn eller vi blir gamle. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, eller komme ut for ulykker som gjør oss sårbare. Din datter eller sønn kan bli den neste som utsettes for mobbing. Ønsker vi ikke da å bli møtt med medmenneskelighet, respekt og litt ekstra omtanke fra omgivelsene våre? Den frykten vi må ta på ramme alvor er frykten som barna opplever. Når den er så vanskelig å bære for oss voksne, hvordan tror vi det kan være for et barn?

Jeg kjenner også på min egen frykt når jeg skriver dette, for jeg er klar over at jeg beveger meg inn i de mørkeste korridorene blant oss, og at mange vil kritisere meg i ettertid. Men det er noe som er sterkere enn min egen frykt. Det er ønsket om og troen på, at dette kan bidra til et bedre psykososialt miljø for ALLE elevene på skolen, ikke bare for de ressurssterke og skoleflinke. Forhåpentligvis kan det også bidra til et bedre lokalsamfunn, der medmenneskelighet og nestekjærlighet kan råde. Der Andøy kommunes illusjon av å være et flott sted, kan bli til virkelighet for oss alle i fremtiden. Om jeg har klart å så noen frø med dette innlegget, ja da har jeg faktisk lykkes!

Med vennlig hilsen Hilde Flobergseter