Fotball er en sport i fra helvete. I alla fall kan det oppfattes slik fra et foreldreperspektiv. Sporten domineres i mange tilfeller av et ønske om å vinne, eller å begrense tapene, som er så sterkt at det overskygger alle andre hensyn. For å lage omelett, god eller dårlig, må man knuse noen egg.
Alle barn får selvsagt være med. Bare ikke når det er kamp. Da kan de sitte på benken, så de ikke ødelegger «rytmen i laget». Senest fra ungene er 12, skjer det en aktiv utvelgelse. Og noen blir valgt bort. Banen er forbeholdt talentene.
Å velge ut de beste til å spille kamp er en billig form for lagledelse. Hvem som helst kan klare å plukke ut de som har best selvtillit og som scorer mest på trening. Men hvis denne strategien var tilstrekkelig, burde alle lag ha vunnet alle kamper – og det viser seg raskt å være umulig.
Hva skjer forresten med de som blir valgt bort? På en måte skulle man tro at når man trener på noe tre ganger i uka, så blir man jevnt og trutt bedre. I virkeligheten ser det ut til at det er mulig å oppnå negativ utvikling i stedet. Gjennom mangel på tilbakemeldinger, mangel på mestring, kjefting fra lagkamerater og fast plass på benken, er det mulig å få en spiller til å prestere dårligere over tid. Noen spillere blir så redde for å gjøre feil at de aktivt plasserer seg på banen slik at de ikke risikerer å få ballen. Skulle den likevel komme deres vei, skyter de den bort fortere enn de rekker å tenke, før de rekker å gjøre enda flere feil.
Damer kan ingenting om fotball, det er allment kjent. Men det hender de kan noe om pedagogikk. Som lærer i realfag på videregående har jeg til enhver tid ansvaret for et «lag» som skal prestere. De skal bli gode, og resultatene skal veies og vurderes av foreldre, ledelse og skoleeier. Og her kommer en interessant parallell: også jeg har mulighet til å drive billig lagledelse. Det kalles for å få elevene til å «velge om». De har valgt feil fag. De dårligste må over på samfunnsfag eller hvor som helst.
Realfag er et sted for talenter. På den måten kan jeg både heve snittet og senke arbeidsmengden. Igjen skulle man tro at bare vi blir kvitt de svakeste, så kan vi jo bli best? Best i distriktet, i fylket, i landet! Se, vi har det høyeste snittet i fylket! På den ene eleven vi har igjen.
Vi må klare å tenke større enn som så. Norge AS klarer seg ikke med bare toppkandidater, det er alt for få av dem. Og fotball er nå engang en lagsport - det ene talentet kan ikke spille kamper alene. For oss som er engasjert i disse områdene, strekker hensynet seg dessuten lengre. Vi ønsker at så mange unger som mulig skal delta, så lenge som mulig. En fotballtrener jeg har stor respekt for, sa engang: «Jeg håper det skal bli slik i Stokmarknes at det er på fotballbanen det skjer, og ikke i sentrum».
Som voksne mennesker med ansvar for barn er det vår fordømte plikt å ta vare på ungene. Alle på laget skal bli bedre, hver eneste en, uansett utgangspunkt. Vi må se dem og anerkjenne at alle har et potensial. Det handler om så mye mer enn å trene skudd på mål. Hvis alle skal bli bedre, må vi aktivt bruke begreper som mestring, selvtillit, inkludering og lagkultur.
Det finnes både fotballag og klasserom som klarer å ivareta både det enkelte barn og ønsket om å prestere samlet. Så godt faktisk, at man kan lure på om det egentlig er noen motsetning mellom de to oppgavene. For vi har ikke noe valg. Vi må sette mennesker før prestasjoner. Og hvem vet? Kanskje vi til og med vinner.
- Maria Johansen, realfaglærer og fotballmamma