I dette ligger stor risiko. Det som er sikkert er at Norge ikke kan bruke mere penger enn det landet tjener.

Oljedirektoratet har anslått at det utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skjuler seg store verdier. Det er legitimt å være skeptisk til olje- og gassproduksjon i disse områdene. Samtidig må konsekvensene av å la betydelige nasjonale ressurser ligge urørt vurderes. Mange ønsker også å stoppe olje- og gassnæringen i andre områder. Argumentene er i hovedsak basert på økt forurensing og at det norske næringslivet må omstilles. Om partiene og organisasjonene som bare fokusere på å stoppe norsk petroleumsnæring vinner frem med sitt syn må et betydelig inntektsbortfall og atskillige arbeidsplasser erstattes. Til nå er det ingen som på en troverdig måte har sannsynliggjort hvordan Norge skal makte dette.

I følge ressursanslagene fra Oljedirektoratet vil norsk olje- og gassproduksjon naturlig avta i årene som kommer. Det norske olje- og gassfallet passer med fallet i den globale etterspørselen. Dersom Norge ensidig velger å redusere olje- og gassproduksjonen utover det naturlig fallet vil norsk olje- og gass leveranser bli erstattet av ressurser fra andre land. Denne politikken gir bare bortfall av norske inntekter, tap av arbeidsplasser og reduserer ikke de globale utslippene. I tillegg vil det bety at staten sannsynligvis må stramme kraftig inn på oljepengebruken. Innstramming som vil merkes i alle sektorer og som sannsynligvis vil føre til omfattende strukturelle endringer.

Lofoten, Vesterålen og Senja fremstår som et ingenmannsland når det gjelder utvikling av olje- og gassnæringen. Det er forståelig at ulike krefter ønsker å opprettholde denne tilstanden. Olje- og gassinvesteringene på godt over hundre milliarder årlig vil i så fall bare kanaliseres til Finnmark og områdene sør for Lofoten. I tillegg vil de samme kreftene kanskje påpeke at det er feil at et ingenmannsland skal gis oppgaven med å etablere et nasjonalt oljevernsenter og at en slik oppgave må legges til den region som satser på utvikling av olje- og gassnæringen.

Det er derfor å håpe at våre ansvarlige politikere gir petroleumsnæringen tilgang til nye områder, også i ingenmannsland, slik at virksomheten kan fortsette til beste for folk og land og slik at Norge får anledning til gradvis og styrt omstilling.