Det er mye underlig som blir "beefer" i offentligheten.

Nå senest mellom den populære ordføreren i Bø i Vesterålen, Sture Pedersen og forfatterne av boka "Hjelp, de drar til Sveits" Mímir Kristjánssonson og Sofie Marhaug

De har nemlig begått den dødssynden å antyde at ordføreren er "liten av vekst".

Selvsagt er det helt avgjørende for ordføreren å motbevise dette. Med målebånd. Han tikker inn på 184 centimeter.

Puhh...... da slapp han stempelet om å være lav.

For det er jo en fornærmelse verre enn noen for en mann. Eller?

Det pussige, synes jeg, er hvordan artikkelen i VG om denne saken preges av en slags underliggende tone i at det skulle være noe negativt å være lavere enn gjennomsnittet.

Det kommer uttrykk som: "– Jeg følte at han hadde en aura av å være liten, men det var kanskje slemt å skrive, sier Kristjánsson." og "– Det retoriske poenget vi kanskje ville ramme inn, er at han har fått til veldig mye stort, selv om han selv er liten".

Altså underforstått, er du liten og mann så er det på tross av dette at du får til noe stort. Og underforstått; å kalle en mann for lav, er en fornærmelse.

Jeg føler behov for å snu på det. Selv rager jeg 160 centimeter over bakken. Det er jeg stolt av. Meningen var visst at jeg skulle bli 167, men ulike ting gjorde at jeg ikke fikk de siste 7 centimeterne. Personlig synes jeg det er mye kulere å være 160 enn 167.

Og kanskje enda kulere enn å være gjennomsnittlige 182.

Mímir Kristjánsson har også sammen med sin makker Magnus Marsdal i sin podkast "Mimir og Marsdal" kalt Petter A. Stordalen for Petter Smådalen. Så hva er det med han og menns kroppshøyde?

Hverken Petter A. Stordalen eller undertegnede er noke krenket på noen som helst måte av dette. For jeg tror både Petter og jeg er stolte av det vi har fått til. Enten det er på grunn av, eller på tross av kroppshøyden vår.

Men dette er et tema jeg alltid er innom i mine foredrag, for det handler om at vi trenger hverandre for å se hverandre med de riktige øynene. Jeg gikk lenge i ungdommen rundt og satte meg selv utenfor, fordi jeg ikke følte meg attraktiv som gutt, siden det var så tydelig at jentene ville ha "høye menn".

Men jeg fikk møte de rette folk opp gjennom, som ga meg selvtillit.

Vi har den høyden vi har.

Jeg tror det er mange på 190 som har fått til mye bra, selv om de er litt høyere enn gjennomsnittet.

En rar setning ikke sant? Like rar som en setning om at vi små får til noe stort, selv om vi er små.

Vi får til det vi får til, enten vi er store, små, rødhåra, skallede, blonde eller hjulbeinte, fordi vi er de vi er. Ingen er like, og egentlig er ingen gjennomsnittlige heller.

Hygge og glede fra

Anders Martinius Tangen

AMT Kommunikasjon og Kultur AS