I det siste har vi sett et massivt mediefokus på mobbing som problem. Vi har fått presentert enkeltskjebner med historier vi helst ikke vil ta inn over oss.
Mobbing er ikke noe nytt. Det er heller ikke grunn til å tro at det er mer av det nå enn tidligere, selv om dette er vanskelig å føre eksakt statistikk over.
Men mobbingen skifter form og inntar nye arenaer, derfor er det god grunn til bevisstgjøring og årvåkenhet blant oss som er voksne og som har ansvar for å beskytte de barna og ungdommene vi har rundt oss.
Det er heldigvis grep som kan gjøres for å stoppe mobbing, eller i det minste begrense skadeomfanget. Men som med mye annet kan vi gjøre lurt i å starte med oss selv.
Gode rollemodeller?
Barn er dessverre ikke alltid snille med hverandre. De er bevisste på sine rettigheter, og villig til å gå til krig om noen skulle komme i skade for å ta feil spade i sandkassen.
De blir tidlig bevisste på funksjonen utestenging kan ha, og trusselen ”du får ikke komme i bursdagen min”, er en gjenganger i mange barnehager. Sosial omgang læres, men barn plukker opp veldig mye mer fra sine omgivelser enn det vi bevisst setter oss fore å lære dem.
Hvordan snakker vi om andre voksne rundt middagsbordet? Hvordan omtaler vi sjefen, som ikke alltid tar avgjørelser vi liker, og kollegaen som vi ikke går så godt overens med. Snakker vi alltid respektfullt om de voksne i barnehagen og skolen, og hvordan omtaler vi foreldrene til våre barns venner?
Hva kan gjøres?
Mange tidligere mobbeoffer forteller om at de har forsøkt å si i fra, men har opplevd å ikke bli trodd. Noen opplever at de selv blir sett på som et uromoment og et problem av de voksne, og at det derfor ikke har blitt brukt tid på å undersøke barnets opplevelser.
Dessverre har mange møtt skoleledere som sier at på vår skole finnes det ikke mobbing. Det er veldig vanskelig å skulle motbevise slike holdninger.
At skoleledere får mobbesaker i fanget uten å sette inn kraftige nok tiltak til å stoppe uretten, er et samfunnsproblem.
At de ikke opplyser barn, unge og foresatte om hvilke rettigheter de har, hvilke forpliktelser skolen har, og hvilke klagemuligheter som finnes, er et brudd på barn og unges rettigheter.
Fylkesmannen er klageinstans i saker som angår det som i Opplæringsloven kalles ”Elevenes arbeidsmiljølov” og som sier at barn og unge har rett på et godt psykososialt miljø som fremmer helse, læring og trivsel.
Dessverre er det mange skoleledere som ikke skriver ut vedtak når eleven eller foresatte ber om tiltak for å få stoppet en situasjon som ikke er til det beste, eller kanskje rett ut ulevelig for barnet eller ungdommen.
Får man ikke et skriftlig vedtak fra skolen er det vanskelig å dokumentere hvordan saken har blitt håndtert av skolen. Det hemmer klagemulighetene videre i systemet og gjør elevenes rettssikkerhet dårligere.
Mobbeombud
I Nordland har vi fra høsten 2014 fått et eget mobbeombud. Nordland blir dermed et av de første fylkene i Norge som utvikler en slik ombudsordning.
I første omgang skal mobbeombudet jobbe sammen med elev- og lærlingombudet inn mot videregående skole og påse at det gjøres tilstrekkelig for å hindre mobbing der. Blant annet betyr det en gjennomgang av skolenes handlingsplaner mot mobbing. Skolene er oppfordret til å ha slike, men inntrykket er at de i liten grad brukes aktivt.
Selv om det er i videregående opplæring mobbeombudet jobber med å ivareta rettssikkerheten til elever og lærlinger, starter mobbingen tidligere.
Blant ungdommer er psykiske plager et økende problem, og faren for å utvikle psykiske lidelser blir fort mye større om man over lengre tid har måttet leve med mobbing.
Vi skal som mobbe- og elev- og lærlingombud jobbe for at de videregående skolene i Nordland har kultur for å ta det mobbeforebyggende arbeidet på alvor.
Vi skal jobbe for å sikre gode skolemiljø hvor den enkelte elev opplever tillit, trygghet og læring. Det er viktig at vi alle tar i et tak for å få bort mobbing. Det er de små tingene i hverdagen som bidrar, og det er i hverdagen vi må bry oss om hverandre, se hverandre og ta vare på hverandre.