«Nå må vi stå sammen»

Jeg sitter på flyet mellom de to «storbyene» i Nord-Norge og lurer på hva som er i ferd med å skje med landsdelen vår.

Det blåser en iskald vind fra nord. Nærmere bestemt fra Tromsø. En by jeg alltid har hatt stor sans for. Jeg har med stor glede fulgt med på utviklingen av universitetet og UNN. Jeg har også fulgt med på rivaliseringen mellom Tromsø og Bodø og Nordlys sin utrettelige kamp mot at Tromsø skal dele noe med Bodø. Og da særlig kampen om arbeidsfordeling mellom UNN og Nordlandssykehuset. Så ser jeg plutselig at politisk redaktør i Nordlys rekker ut ei forsonende hand og sier at Nord-Norge er tjent med et stort sykehus i Bodø. Akkurat som om det er uenighet i Nord-Norge om det.

Så kommer et voldsomt utfall mot Lofoten sykehus. Et lite sykehus «på ei forblåst nordnorsk øy» som kommentatoren så treffende uttrykker det. Det er for en gangs skyld en kommentar jeg kjenner meg igjen i selv om den er utrolig arrogant. Så er det heller ikke snakk om en hvilken som helst øy eller rettere sagt øygruppe. En region med rundt 24.000 fastboende og flere tusen besøkende og turister hele året. Som Tromsø opplever vi en betydelig økning i antall turister også på vinteren med den økte risiko for alvorlige hendelser dette medfører.

Det er visstnok Lofoten sykehus som er nøkkelen til å løse bemanningsproblemene ved de to store sykehusene i nord. Kommentatoren er nøye med å bruke prosenter og ikke antall når hun peker på behovet for nye leger ved de ulike sykehusene. Hun passer selvsagt også på å understreke at motstanden mot endringer bunner i føleri og «de upresise, nær sagt falske, fortellingene om sentralisering» som de som kjemper for grunnleggende helsetjenester i distriktene kommer med. «Så sterke er følelsene at det har festet seg et inntrykk blant politikere i hovedstaden, og i hovedstadspressen, at omstillingen i Helse Nord bare handler om Lofoten». Jeg er den første til å beklage at dette bildet har festet seg, men forslaget om å avvikle akuttberedskapen i Lofoten er det mest ytterliggående og dårligst underbygde. Vi er mange som har pekt på det uheldige i at prosessen Helse Nord kjører i hovedsak dreier seg om kutt ute i distriktene uten å bli hørt. Men som man reder så ligger man, også i helsesektoren.

Med kommentatoren sine utblåsinger om manglende forståelse fra distriktene for Tromsø sine problemer er vi tilbake til åpningsspørsmålet. Hva er det som skjer med landsdelen når hovedstadsavisen i nord blir et ekkokammer for deler av makta i Oslo og det mektige Helse Nord. Når distriktene i Nord-Norge blir definert som en alvorlig trussel mot Tromsø og UNN. Ønsker Nordlys virkelig en opprivende kamp mellom Tromsømiljøene og distriktene. Er hun klar over at Nordre Nordland og Sør-Troms er den mest folkerike regionen i Nord-Norge utenfor de to byene. Har kommentatoren i Nordlys reflektert over hvorfor «den forblåste øya» i Lofoten sammen med naboøyene har klart å opprettholde og til og med øke sin befolkning. Og dette uten de store overføringene av offentlige arbeidsplasser og bevilgninger over statsbudsjettet Tromsø har fått siden 1970-tallet. Dette har vært en bevisst handling fra statens side for å bygge Nord-Norge. Og, la meg da være rask med å tilføye at det frem til nå stort sett har vært en lykke for landsdelen.

Kanskje Nordlys burde gjøre som VG og sende en journalist til Lofoten. Da er det en god ide å ta turen innom Vesterålen, Harstad og Narvik og ta pulsen på engasjementet rund lokalsykehusene her. Støttegruppene for de fire lokalsykehusene har gjentatte ganger spilt inn at Helse Nord gjør klokt i å se på lokalsykehusene som en ressurs og ikke hovedårsaken til problemene ved de to store. Men i en åpen og inkluderende prosess har ikke dette passet inn.

Vi bor i en fantastisk landsdel der forutsetningen for å overleve er å stå sammen. Så er det i ferd med å utvikle seg en tro på at det går rett vest med oss. Befolkningen blir eldre og de unge forlater oss. Det første er uunngåelig, det andre kan påvirkes og snus. Min påstand er at Nord-Norge etter årtiers kamp er i ferd med å våkne til en lysere fremtid. I Lofoten opplever vi at flere unge vender tilbake med relevant utdannelse og lyst til å bosette seg og satse. Og, som en tilflyttet østlending sa på et møte på Lofoten sykehus. «Det er ikke mulig å høre det. Men jeg er lofoting». Dette er en stolthet for plassen man bor på som her reddet Nord-Norge fra å være avfolket for flere tiår siden. Jeg er sikker på at Tromsø også er i ferd med å nå et punkt der flere ungdommer satser på å bosette seg. Den fantastiske ansiktsløftingen på og rundt verftet har gitt byen et løft som vil bidra til dette.

Før kjempet vi sammen mot krefter lenger sør for å overleve. La oss slippe at kampen om helsetilbudene blir en internkamp mellom by og land i nord. Hvem vil orke å bo i en landsdel der alle kjemper mot alle? Der blir alle tapere.

Min påstand er at befolkningen i Lofoten ikke klarer seg uten UNN. Og at UNN har alt å tjene på at også Lofoten har et sykehus. Sykehusstrukturen og de lokale tilbudene som har utviklet seg i landsdelen over tid må brukes til å avlaste UNN. Gjennom god arbeidsfordeling og godt samarbeid kan vi bygge et helsetilbud som et tilpassete landsdelen og ikke bare byene. Dette skulle være en samhandlingsprosess, men er blitt en sentraliseringsprosess. Den som ikke ser dette må sitte midt i smørøyet. Nå må vi stå sammen.