Et mål i kystpolitikken vår er å ivareta fremtidas næringer langs kysten. Den mest tradisjonsbundne næringen er fisket. Fiske har skapt næringsgrunnlag for oss som bor langs kysten i nord i titusen år. Tidligere var fisken den viktigste kilden til primærnæringen for menneskene som bodde her oppe og den var fortsatt det for omkring sytti år siden.
Etter andre verdenskrig gikk antallet fiskere ned fra 100 000 til 35 000 i 1971 og bygder ved havet ble gradvis fraflyttet. (snl). En av årsakene til dette var moderniseringen av fiskeflåten. Konsesjonsloven av 1972 var et resultat av overkapasitet i flåten, overbeskatning og etter hvert bestandskrise. Systemet med fartøyskvoter kom i 1990, noe som førte til at de mindre aktørene gikk ut av fiskenæringen.
Havet er ikke utømmelig, vi må verne om fisken langs kysten. Om vi tar vare på fiskerinæringen vil den også være en viktig inntektskilde i tusenvis av år. Fisket må være bærekraftig og komme kystbefolkningen til gode. Det vil få store konsekvenser for kystsamfunnene dersom kvoter konsentreres på stadig færre og større fartøy, noe som har skjedd de siste 30 årene, etter konsesjonen.
Fisken tilhører kystbefolkningen og den må foredles lokalt. Leveringsplikt bør innføres igjen. Det vil gi arbeidsplasser og bolyst. Strukturkvoten bli tildelt kystfiskerne i større grad etter 2026. Det gir en bedre forutsigbarhet og trygghet for både fiskeren og fiskemottaket og næringslivet i sin helhet. Bærekraftig bruk av havressursene er beste form av vern.
Muligheten til å gjøre noe med de mye omdiskuterte pliktkvotene vil forsvinne dersom man vedtar at dagens ressursfordeling skal ligge fast, da vil ranet av kysten være komplett. Kvotemeldingen må ha sterkere begrensninger, vil den fremlagte kvotemeldingen fortsette med strukturering og sentralisering mot kystsamfunnene.
Kvoter er ikke omsettelig etter norsk lov og staten bør kjøpe tilbake kvotene og leie dem ut til fiskerne. Det finnes mange måter å gjøre det på. Fiskeripolitikk er distriktspolitikk og utformingen av kvotesystemet er med på å forme hele kystsamfunnet. Det har derfor konsekvenser både for næringen og fiskeriavhengige lokalsamfunn hvordan kvotesystemet utformes. Det er også veldig viktig at en kvotemelding har bred tilslutning i næringen, og lokalsamfunnene.
Vi må ikke lage en fiskeripolitikk som bidrar til mer sentralisering, verken gjennom å samle flere kvoter på færre hender eller å flytte verdiene vekk fra der de skapes.