­­ dag åpner jeg den nye miljøgata i Andenes. I den hedrer vi en av de sterke stemmene i kvinnesakskampen som hadde sin tilhørighet til Andenes og Vesterålen. Vi åpner Nanna Withs plass.

Nanna With ble født på Andens den 30. mai i 1874, og tilbragte sine første 15 leveår der. Hun flyttet til Bergen med familien i 1889, reise ut i verden, før hun i 1905 gjorde det vi vil at ungdommen vår skal gjøre – hun vendte hjem.

Når hun i 1905 tiltrådte som redaktør i Vesteraalens Avis ble hun Norges første kvinnelige redaktør. Det i seg selv var en stor bragd, og det var nok ikke alle som var like fornøyde med at det nå var en kvinne som bestemte over avisen. Men Nanna With var en kvinne som gjerne sto på barrikadene. Hun nøyde seg ikke bare med å bane veien for kvinner i yrkeslivet, hun kjempet også for deres stilling i samfunnet, symbolisert gjennom opprettelsen av Vesteraalens Kvindesaksforening.

Kvinnesaksforeningene spredt rundt i Norge var viktige i kampen for kvinners rettigheter, og ikke minst i kampen for allmenn stemmerett. Veien dit var lang, og det krevde mange år med kamp. I 1910 fikk alle norske kvinner kommunal stemmerett, og handelsminister Sofus Arctander fra Venstre, tok sin hatt og gikk i protest. Han fryktet nemlig at fordi det er flest kvinner i verden ville alminnelig stemmerett føre til at de også ville få flertall i kommunestyrene, og det ville kunne føre til uhyggelige forhold.

Denne Arctander mente at kvinner ikke var klare nok i hjernen, de var ikke nøkterne nok til at de burde få den numeriske overvekt i kommunene. Kvinnen ville la seg lede av medlidenhet med de fattige og stemme for bevilgninger til alle slags sosiale formål uten å tenke på hvorfra pengene skulle tas.

For å sitere han: "Menn vil spørre: ‘Har vi råd til dette?’ De vil lettere forstå at en uvettig sosialpolitikk vil ødelegge næringslivet og i det lange løp gå ikke minst gå ut over småfolk" Han mente at vanvittig høy skatteprosent, forgjeldede kommuner, øket statsgjeld ville være følgen om også kvinner fikk alminnelig kommunal stemmerett.

Men i løpet av disse 100 årene har Norge gått fra å være et fattig land med fiskere,  leilendinger og tømmerhoggere, til å bli et av verdens aller rikeste land. Norge er et godt land å leve i. Aldri har så mange hatt så store muligheter som nå. Vi kan ta den utdannelsen vi vil, de aller fleste har en jobb og gå til og hvis vi blir syke har alle tilgang på gode helsetjenester.

Vi har et samfunn med små forskjeller, og store muligheter. Dette er den norske modellen. Den har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av politiske valg gjennom mer enn 100 år.

Jeg er stolt av å være et produkt av kampene som både menn og kvinner i arbeiderbevegelsen har kjempet igjennom i over 100 år. Vår historie viser at vi ikke bare har løftet landet og landsdeler ut av fattigdom, men at halve befolkningen – kvinnene nå er tilnærmet like stilte som mannen!

Kvinnekampen verken begynte eller sluttet med allmenn stemmerett. Ei heller er kampen over i dag. Men år etter år har modige kvinner – og menn – hevet faner høyt og kjempet likestillingskampene. Og det som ble kjempet for i fortiden, er i dag en realitet. Mange kamper er vunnet som bidrar til likestilling mellom kvinner og menn, og mange av dem de siste 30-40 åra.

Siden syttitallet har andelen yrkesaktive kvinner økt kraftig. For 30 år siden var under halvparten av norske kvinner sysselsatte eller arbeidssøkere, mens det i dag er nesten like mange kvinner som menn i jobb.

Politiske beslutninger som har bidratt til at både kvinner og menn kan være yrkesaktive og bidra til verdiskapinga, samtidig som vi kan stifte familier, få barn og ha fritid sammen. Den høye sysselsettingen vi har i Norge, som skyldes at så mange kvinner jobber, er verdt mer for Norge enn hele oljeformuen til sammen.

Men dette har ikke kommet av seg selv. Det er resultatene av årelang politisk kamp, og bevisste politiske valg.

Vi skal være godt fornøyd med det det vi har fått til opp gjennom årene. Men vi skal ikke lene oss tilbake ennå. Mange kamper gjenstår, kamper som ikke vil vinnes i min levetid. Unge jenter og gutter må se at engasjement nytter. At tunge kamper er verd å kjempe. Nanna Withs plass vil være et eksempel på det.

Bruk stemmeretten!

Tove Mette Bjørkmo (Ap)

Fylkesråd for samferdsel