Der Norge har et Arbeiderparti som er opptatt av å gjøre det påstått riktige selv om det er upopulært, har Sortland et lokalt Arbeiderparti som i tillegg er opptatt av at folkelig engasjement er et hår i suppa for gode prosesser.
For om ikke veien til ordførersetet fremsto tornefull nok, greide faktisk Tove Mette Bjørkmo denne uka å gjøre det enda litt verre for seg sjøl.
Da partiet ble utfordret på hvorfor de ikke ga lyd om initiativet for verning av den såkalte bystranda, svarte de at joda - ei bystrand var bra. Men kanskje ikke akkurat der. Eller kanskje ikke akkurat så stor. På toppen av det hele sa Ap at det ikke var bra å planlegge byen ut fra folkeaksjoner.
Det har de selvsagt rett i. En by kan ikke planlegges ut fra ad hoc-metoden. Man trenger et godt planverk, noe både befolkning og utbyggere kan forholde seg til. Så når man i mangel av den slags planer opplever at folk bare begynner å tilrettelegge offentlig areal på egenhånd settes kommunen på prøve, både som grunneier og som reguleringsmyndighet.
Bystranda blir et interessant tilfelle på innbyggerengasjement som sprenger rammene for kommunal fantasi og handlekraft. Sortland har flere slike historier, med Blåbyen som det kanskje mest kjente eksempelet på krasj mellom privat kreativitet og kommunalt styringsbehov.
Folkelig engasjement er en bra ting, samtidig som det selvsagt er et hår i suppa for politikere som har lyst å kjøre "gode prosesser".
Men hva er egentlig gode prosesser? Så langt har man lett kunnet få inntrykk av at en god Sortland-prosess per definisjon skal ha utspring i en kommersiell utbyggers ønsker.
Slik vil det ofte være, det er tross alt pengene som styrer hva som bygges ut. Men samtidig har folk flest sterke meninger, både om hva som skal, og som ikke skal bygges.
I stadig flere slike prosesser viser det seg at folkelig engasjement gjennom flere medier enn de tradisjonelle har flyttet fjell - bokstavelig talt. Flere saker den senere tid, som boligbygging i marka eller anlegning av ny havn viser at den som ikke tar innbyggersignaler tidlig nok, ikke bare taper sin sak. De risikerer også å låse seg i upopulære posisjoner hvor det ikke er annet enn tap å høste. Slikt koster dyrt i det politiske regnskapet.
Anbefalingen til hvem det nå enn blir som skal styre Sortland de neste fire årene kan derfor være å telle sine egne organer. Og hvis opptellingen viser at man fortsatt har to ører og en munn, betyr det at man bør lytte mer enn man snakker.
Til opplysning: Erik Jenssen har tidligere jobbet i VOL, men jobber i dag som journalist i Kyst og Fjord.
