Nordland trenger flere barnevennlige rasteplasser på fylkesveiene, fordi også muligheten til å bevege seg rundt i fylket gir frihet og trygghet, og sikrer fellesskap og muligheter for hver enkelt av oss.

5. juli pakket jeg bil og unger og satte kursen fra Vesterålen til Helgeland for en liten uke ferie heime på Træna. Med tre barn i bilen var det naturlig å stoppe med jevne mellomrom for tissepauser, ammepauser og «jeg er drittlei av bilstolen» pauser. Alene med alle tre barna i bilen var jeg forberedt på det meste, men noe som overrasket meg, og som jeg ikke har tenkt på tidligere, var hvor lite barnevennlig rasteplassene langs veien er.

Langs veien synes rasteplassene å være lagt opp for de med interesse for utsikt og naturskjønne omgivelser, heller enn barn og familier. På Saltfjellet for eksempel, litt skjermet med noen trær fra E6, ligger det en kjempefin rasteplass. Den er selvfølgelig lagt kloss inntil en elv, uten sikring. Det slår meg som gjennomgående for rasteplassene langs veiene våre, enten har de en trafikkert vei kloss inntil, eller så ligger den rett ved en skrent gjerne direkte ned i havet eller en elv. Ofte har de begge disse faremomentene. Trafikkert vei på ene siden, vann på den andre. Disse innbyr ikke til stopp for slitne småbarnsforeldre som ønsker en liten pause fra bilkjøringen, mens barna får herja ifra seg. Gode rasteplasser innbyr til hvile og pauser.

Mange av rasteplassene er helt asfalterte med noen få bord og benker, for meg innbyr ikke det til stopp. Gode parkeringsmuligheter, sitteplasser, sikkerhet, toaletter, lekeutstyr, gangveier, belysning, skilting, grøntareal, rengjøring og hygiene er alle momenter av betydning for hvor god en rasteplass er.

Jeg mener ikke at alle skal ha lekeapparater, men det hadde vært fint med et grøntareal, at rasteplassen er litt tilbaketrukket fra veien, eller i det minste har noen barrierer som hindrer eventyrlystne barn i å ta seg til veien før foreldrene har kommet seg ut av bilen. Det hadde også vært fint om alle rasteplasser var utstyrt med drikkevann og toalett som et minimum.

Det finns selvfølgelig unntak, det er flere rasteplasser som er barnevennlige og som har tilgang på drikkevann. På noen rasteplasser er det ordnet et område litt tilbaketrukket i skogen, skjermet fra veien, noen har til og med lekeapparater. Problemet med disse er at de sjeldent er merket og da er det også vanskelig å vite at de er der, det man ser fra veien er en liten asfaltflekk og noen bord og benker.

Hvem er det egentlig som benytter seg mest av rasteplassene? Sånn med unntak av yrkessjåfører og bobilturister vil jeg tippe på småbarnsfamilier, så hvorfor er ikke rasteplassene gjort barnevennlige og hvorfor er så mange rasteplasser lagt kloss inntil veien eller ved elvebredden, uten sikring? Og hvorfor er ikke barnevennlige og universelt utformede rasteplasser merket?

Her burde vi se til Sverige hvor det ofte er lagt store rasteplasser i nærheten av bensinstasjoner, hvor det er godt med parkeringsplass, lekeapparat, toalett og drikkevann.

Som 3. kandidat for Nordland Arbeiderparti ønsker jeg i kommende fylkesvalgperiode å jobbe for å gjøre rasteplasser langs fylkeskommunale veier mer barnevennlige, og universelt utformede. Jeg ønsker også å jobbe med en merkeordning for barnevennlige og universelt utformede rasteplasser, slik at det blir lettere for de som ferdes på veiene våre å vite hvor det egner seg å stoppe for å strekke på bena.

Alene med tre barn under 5 år i bilen stopper i alle fall ikke jeg på en rasteplass som bidrar til mer stress enn avkobling.