Denne høsten begynte 60 000 barn på skolen. Nysgjerrige og lærelystne, med foreldre som håper at skolen skal ta godt vare på barna deres. Fellesskolen er noe av det fineste ved Norge: En skole som lærer barna grunnleggende felles verdier og kjøreregler, og som gir alle barn en likeverdig mulighet til å klare seg godt i livet. Det er selve grunnlaget for de små forskjellene i Norge.

Men norsk skole er ikke i mål: Én av fire får drømmen knust: Fem år etter at de begynte i videregående opplæring har de enda ikke fagbrev eller studiekompetanse. Det er 15.000 ungdommer i hvert kull, som det er stor sjanse for at vil slite med å komme inn i arbeidslivet, oppleve dårlig helse og lav levealder. Det mest urettferdige er at det ikke er tilfeldig, for sjansen for frafall størst hvis foreldrene dine bare har grunnskoleutdanning.

Hvorfor protesteres det ikke høyere? Svaret er like enkelt som det er nedslående: Det er barna til de med minst innflytelse som rammes verst. Vitsen med politisk arbeid må være å bekjempe urettferdighet. Fortsetter vi å gjøre omtrent det samme, vil resultatene bli de samme. Derfor må skolepolitikken endres. Vi trenger en ny kurs.

For det første må skolen ha tid til å hjelpe alle. Da må vi ansette flere tusen nye lærere, særlig for de yngste. Vi må også rydde opp i skjemavelde, kontroller og rapporter. Lærerne forteller at byråkratiet stjeler tid fra undervisning og skolearbeid. Det er på tide at noen hører på dem og tar affære.

For det andre må vi gjøre skolen mer praktisk. Vi er i ferd med å få en grunnskole som bare forbereder elevene på studiespesialisering. Hvor er det blitt av de praktiske fagene? Hvor er det blitt av å lære å skape noe med hendene? Mange flere ville trives og oppleve mestring hvis ikke alt handlet om bøker og teori.

For det tredje må vi gi ungene fysisk aktivitet hver dag. Mange skoler får dette til uten at det koster all verden. Da jeg gikk i skolen, kunne vi ikke vente med å få fram fotballen i friminutt eller etter skoletid. Vi bekymrer oss for at barna er urolige og har konsentrasjonsproblemer. Men er det rart når de sitter ved pulten eller foran skjermen dagen lang? Barn trenger å røre på seg og bli fysisk slitne.

Så må vi ta bedre vare på dem som faktisk sliter. Vi må gi barn og unge noen å snakke med når livet er vanskelig, enten det mobbing eller ensomhet, ulike psykiske problemer eller trøbbel i familien. Alle skoler bør ha en helsesøster som elevene kjenner, er trygge på og som er tilgjengelig hver dag. Siden 2013 har unge uføre økt med 40 prosent, det er alvorlig både for den enkelte og fellesskapet. Når hjelpen kommer tidlig, kan vi også forebygge alvorlige helseproblemer.

Svært få ting i livet er gratis. En ny skolepolitikk vil koste. Derfor må vi velge: Skal vi bruke flere milliarder kroner på å gjøre noen av Norges rikeste til nullskatteytere, eller skal vi bruke pengene på å hjelpe mange flere unger til å lykkes i skolen? Svaret bør være opplagt. Det viktigste i livet må være det viktigste i politikken. Og ingenting er viktigere enn barna våre.