I bibelen skriver Forkynneren i kapittel 3. vers 1. følgende:

Alt har sin tid. Det er en tid for alt som skjer under himmelen.

I vers 4. skriver han videre:

Det er en tid for å gråte, en tid for å le... osv.

Undertegnede gikk i dag, den 18 november 2015, til innkjøp av FiskeribladetFiskaren hos Bunnpris på Ramberg.

Normalt kjøpes ikke bladet så ofte. Denne gang var det en førsteside med smellfete overskrifter om et Fiskarlag som strekker seg mot grenseløs sjarkkvotehandel, som førte til at bladet havnet i handleposen.

Kanskje et feilgrep en nordavindsdag i Lofoten?

Men gjort er gjort. Man rusler hjem og leser.

Under overskriften «Markedspris takk»  uttrykker bladets redaktør på side to stor

forståelse for at regjeringen og den forvokste del av vår fiskeindustri vil fjerne

minsteprisordningen.

«Vi mener denne tanken er god. Minsteprisordningen ble etablert i en helt annen historisk hverdag enn hva tilfellet er i dag.

Fiskerne står ikke lenger med hua i handa osv osv» skriver redaktøren.

Det siste har han rett i.

Men redaktør - å la markedet avgjøre prisene har  vært prøvd før.

Etter langvarig press fra fiskerne vedtok Stortinget i 1936 et minsteprissystem.

Behovet var til de grader tilstede. Fiskerne hadde lite å stille opp med.

Det var markedet som avgjorde prisene, og fiskekjøperne(industrien) som satt på markedskompetansen.

Systemet førte den gang til kaotiske tilstander.

Fiskerne fikk lite og ingenting for fisken. Kjøpers humør og fiskers trang til å få solgt sin fiske fra dag til dag, bidro også til at storhundra og mystiske omgåelser av rettferdig handel med vekt og oppgjør verserte.

Historie og gamle Fiskarlagsprotokoller bør leses.

Men har du rett redaktør.

Vi fiskere står ikke lenger med «hua i handa».

Og om vi har den der, så er det for å hilse med den mot himmelen å takke for et minsteprissystem og en råfisklov.

På side fire i bladet leser vi om Fiskarlagets langvarige kamp mot sine egne for å få innført kvotehandel i sjarkflåten.

«De fleste medlemslagene i Fiskarlaget sør er imot sjarkkvotehandel.

Nordland Fylkes Fiskarlag er imot. Fiskarlaget Midtnorge ytrer seg imot»

Dette vet artikkelforfatteren.

Synd at han har operert såpass lenge i Fiskarlagsmiljø at han lite får til å sette ord som «Kystfiskarlaget» på trykk.

I Kystfiskarlaget har man fra dag en  vært sterke motstandere av kvotehandel.

Kystkommune etter kystkommune like så.

Ordførere, fiskekjøpere, kystaksjoner osv, har over år jevnt og trutt beklaget

en utvikling som beviselig rammer kystsamfunnene hardt og brutalt.

Uten å starte argumentasjon på papiret om kvotehandel, må det likevel være

lov å lure på hva som rører seg i et Fiskarlag som gladelig turer fram mot flertallet av sine egne medlemmer?

Etter mitt skjønn må Fiskarlagets merkelige handtering av struktuspørsmålet fortone seg som en stor utfordring for mannen på side fem i bladet -fiskarlagets generalsekretær Otto Gregussen.

Han må nok i disse dager finne seg i å delta i en av altfor mange organisasjonsdebatter på Fiskarlagets landsmøte, der man som vanlig ikke kommer av tverre flekken.

Gregussens innspill på årsmøtene i Fiskarlaget Nord og Nordland Fylkes Fiskarlag - om endringer til mer moderne og slagkraftig organisering av fiskerne, er etter mange fiskeres syn betimelig og vel så det.

Spørsmålet er stilt før, ikke minst av Kystfiskarlaget som fortsatt ser fram å delta i et slikt arbeid.

I så måte er det beklagelig at også Gregussen her overkjøres av sine egne,

disse som i likhet med hans forgjenger ser ut til å trives på tverre flekken.

Om kongekrabbefesten på side syv er ikke annet å si enn det som står:

«Bare velstand i hele kongekrabbenæringen»

Det er jo vel og bra.

Men hva er hele kongekrabbenæringen?

Sålenge den ikke er regulert som et fritt fiske er den vel knapt nok halv.

Katastrofe og Klondyke på samme tid?

I prinsippet om at en kystfisker er en kystfisker og en ressurs en ressurs, hvor det måtte være i landet, er det på tide at alle som vil og ser det likt får slippe til i dette fisket.

Vi blar videre og fanger opp at Geir Ystmark i SN, med ryggdekning av Svein Reppe i NSL, beskriver hva som må til når Norge, som for et halv år siden var «søkkrikt», ser ut til å havne i en krevende økonomisk situasjon.

Etter «olja» må sjømatnæringen sant nok fortsette å  tak.  Inntekt og arbeidsplasser på kysten har vært og er fullt mulig for små og store aktører - langt inn i fremtiden.

Dagens fiskerilovgivning legger tilrette for det.

Derfor er en bønn fra disse herrer til våre politikere om snarest å få fjernet nesten all lovgiving, ikke annet enn et skritt tilbake for kyst og kystfolk.

At en etter sigende fattig sentralisert konsernlignende sjømatindustri, nærmest i ly av grådighet, vil ha vil ha hand og halsrett over det meste av verdier på hav og land

er egentlig trist og beklagelig

Samtidig er det farlig når deler av industrien, med Tveteråsutvalgets innstilling på trøyelommen, går til dagens regjering med en drastisk fiskeriminister og tilsynelatende får det som de vil?

At fiskere i sjøsamiske områder får tillegg i sine torskekvoter, tar vel ikke knekken på bestanden som sådan.

Men svært mange av fiskerne mener at tilrettelegging av velstand for små aktører - i fjorder og sund, bør være den samme hvor i landet det måtte være.

Klapp på skulderen med ekstrakvote til de små er vel og bra.

Hvis det er noe å gi, så la alle få -same eller ikke same.

Vi er i samme båt på side ti i bladet.

Minsteprisordningen skaper hodebry i partiet Venstre.

Økonomidirektøren i Nergårdkonsernet Arne E Karlsen tar til ordet for at minsteprisen skader næringen.

Han vil derfor at hans parti Venstre skal støtte Fiskeriministerens forslag om å fjerne ordningen.

I artikkelen går det fram at Venstre er splittet i saken.

Logisk nok når man ser at konsernmakt og fiskermakt forhandler.

Min bønn til venstrepolitikerne Arne Ivar Mikalsen og Terje Soløy  må derfor være at de her holder tunga bent i munnen, og støtter partiets næringspolitiske talsmann Pål Farstad i denne saken.

De fleste fiskere mistenker nok at dette forslaget, som ganske sikkert er stukket i hånden på vår Fiskeriministerer av storindustrien, bare har ett mål for øye:

Å få ned pris til fisker så mye som mulig.

Overskriftene på side fjorten og femten  er treffende og taler for seg selv.

Det er synd, og det forundrer meg at fiskarlagsleder Kjell Ingebriktsen, oppe til høyre på sida, sier han langt på veg vil støtte innholdet i sjømatmeldingen.

Håpet er at han mener noe annet og i så måte bare er overkjørt av sine egne han og. Er det Fiskebåt som kjører den bilen?

Det er kanskje å være mistenksom, men undertegnede har hørt lite fra Fiskarlagets

pt. lavmælte gruppeorganisasjon Fiskebåt - både om Tveteråsutvalget, Heving av kvotetak i kystflåten og Sjømatmeldinga med minsteprissaken i bunnen.

Kanskje de ser seg tjent med at det meste her iverksettes?

Steinar Eliassen i Norfra AS skriver leserinnlegg som står seg.

Jorunalist Terje Jensen kunne godt ha forhørt seg hos ham, eller i Fiskekjøpernes Forening når han vil sette ord på hvem som er mot strukturering i sjarkflåten her i landet.

Per Roger Vikten det samme.

Håper bare at han som medlem av Fiskarlaget ser hvem som ofte står bak elendigheta han godt beskriver.

Men stiller han  inn sine kanoner mot den rette fiende.

Er for eks sjømatmeldingen en skam bare for vår regjering?

Akkurat det er undertegnede ikke så sikker på.

Og inntil det motsatte er bevist, velger jeg å påstå at det som skjer kan være en skam for mange.

.

At det er lov å bli stor her i landet er bra, og vi ser at

grådige aktører på sjø og land fra dag til dag blir større og større.

Noen ser ut til å ville ha alt.

Vi har lover som sier hvor liten du kan være som aktør i næringen.

Kanskje må vi be om en lov som avgjør hvor stor man kan vokse seg

på en ressurs som tilhører det Norske folk i fellesskap.

Vi fiskere, eller næringen for den saks skyld, er nok ofte vår egen verste fiende.

Stort sett alle forordninger som faller oss tungt for brystet er det vel vi selv som har utarbeidet og båret til torgs.

Våre politikere, fra valg til valg, sitter stort sett og tar imot og ser om saker passer eller ikke passer med eget partis program og identitet.

At regjeringen foreslår å fjerne statelig tilskudd til våre fiskerihavner får de ta på sin egen kappe.

Imidlertid føyer også dette seg inn i rekken av underlige  forsøk på å undergrave et

kystnorge som til de grader er i stand til å produsere - hvis aktører og fornuftig politikk i meldinger og rundskriv vil.

Han er nok inne på noe – Forkynneren...

Det er en tid for å gråte, en tid for å le.....

Så da tørker man en tåre og tar fatt på vitsene på siste side.

Ramberg 18 nov. 2015

Steinar Friis medlem, Kystfiskarlaget