For mamma Hanne Sørøy var det et stort sjokk å få beskjeden om at datteren hadde fått kreft, men Elise ga tidlig en viktig beskjed:

– Elise sa tidlig at dette skal vi ta med et smil. Hun ville ikke ha sure og deprimerte folk rundt seg for dette skulle gå fint. Hun ville at alle skulle være positiv rundt henne, sier hun.

Usikker på om hun ville fortelle

Elise fikk den endelige beskjeden om at hun hadde fått kreft en dag i mars, men forvarselet fikk hun én måned tidligere. Da var det snakk om at det kanskje kunne være kreft.

– Å få denne beskjeden var ikke gøy i det hele tatt. Det første jeg gjorde var å begynne å gråte. Men så begynte vi å snakke om at de fleste blir helt frisk av denne typen kreft. Legene har vært positiv til at dette skal gå bra, men ingenting har vært sagt helt klart. Det var gode prognoser.

Elise lurte lenge på om hun skulle fortelle dette til vennene sine, i perioden da ting fortsatt var usikkert.

– Jeg var veldig usikker på om jeg skulle fortelle dette til mine venner, men til slutt sendte jeg melding til mine nærmeste. Da var jeg veldig nøye på at det skulle ikke fortelles videre. Men så fant vi senere ut at det bare var teit.

Før Elise fikk påvist kreft og i det hele tatt ble syk, gikk hun andre året på elektro ved Hadsel videregående skole. Hun var en aktiv jente som både trente selv, men også trente små barn i SFK Ajaks.

Positiv

Måten Elise og familien har taklet denne situasjonen på, har vært fantastisk. De har snakket om dette på en humoristisk måte. Dette er noe legene og kreftsykepleierne har lagt merke til.

– Jeg synes jeg har taklet dette bra. Jeg har vært ganske positiv, synes Elise selv.

Mamma Hanne forteller videre at alle legene og kreftsykepleiere synes det var helt fantastisk å komme inn til Elise. Det de møter er en veldig blid jente som sier at alt kunne vært mye verre.

Dette sier mye om Elise som person. Hun er en solstråle som ikke lar kreft ødelegge hverdagen for verken seg selv og andre.

Mistet håret

Cellegiften har gjort sånn at Elise har mistet alt av hår på kroppen. Hun går gjerne uten parykk ute blant folk, men er ikke begeistret for folk som stirrer.

– Jeg merker jeg får mye blikk når jeg går uten parykken blant folk. Det irriterer meg mest når det er voksne mennesker som ikke klarer å slutte å stirre. Det er greit når barn gjør dette, men jeg trodde voksne folk visste bedre, sier hun.

Parykken hun først fikk var hun ikke fornøyd med, da var det bare å venne seg til ikke å bruke parykk.

– Jeg følte at det så unaturlig ut. Det var akkurat som om jeg hadde kled meg ut og ikke var meg selv.

Ikke tatt på alvor

Behandlingen har vært slitsom, men har gått fint og etter planen. Tiden før var ikke like grei.

– I tiden før behandlingen følte jeg ikke at jeg ble tatt på alvor. Da jeg først ble syk var jeg mye borte fra skolen. Jeg måtte ofte til legevakten på Sortland for å få legeerklæring, på grunn av de nye fraværsreglene. Jeg føler jeg ble satt i samme «bås» som de som bare skulle ha erklæring på litt forkjølelse.

Elise og Hanne forteller at da de kom til Bodø var det ingen der som var klar over at de skulle komme. Det var mye venting og spasering mellom de forskjellige avdelingene, og de ansatte var ikke enige om hvor Elise skulle skulle.

– Jeg har vært innom flere sykehus, og jeg er ikke fornøyd med min opplevelse i Bodø. Jeg følte at de brukte for lang tid. Det var mye venting. Det føltes som om de ikke behandlet meg som et menneske, sier hun.

Spredning

I Bodø ble det blant annet tatt beinmargsprøver for å teste om kreften hadde spredt seg.

– De fant ut at jeg ikke hadde det. Senere ble jeg overført til Tromsø for å ta de samme prøvene på nytt. Da kunne fortelle at det var umulig å finne ut om det var spreding fra det området sykehuset i Bodø hadde tatt prøver fra. Tromsø tok derfor prøvene på nytt og fant ut at jeg hadde spredning, sier Elise.

I Bodø er aldersgrensen for barneavdelingen 16 år, så Elise var for gammel. I Tromsø, derimot, er aldersgrensen 18 år.

– Dette har mange fordeler, mener mamma Hanne.

Blant annet får man på barneavdeling eget rom der begge to kan være sammen. Hvis man ikke bor på barneavdelingen kan man ende opp med å dele rom med 2-3 andre mennesker.

Musikk mot kvalme

Under behandlingen har Elise vært med på et prøveprosjekt. Da har de testet hvordan musikk kan påvirke bivirkningene av cellegift.

– Det er på en måte meditering til musikk. Dette har vært veldig greit. Det har gitt meg et pusterom og det har faktisk hjulpet litt mot kvalme. Jeg var den første i Tromsø som fikk prøve dette, sier hun.

Elise og Hanne har nå i flere måneder vært og reist til og fra sykehuset.

– Jeg har fått seks kurer og de har vart fra mars til juli. Hver kur tar fem dager, men med reising er vi borte sju dager i trekk. Så er jeg hjemme i to uker, før jeg drar bort i sju nye dager.

Skal bli frisk

VOL møter Elise og Hanne bare én uke etter siste kur. Elise sier hun enda er sliten etter behandlingen, men hun forteller at hun har det veldig bra. Hele familien er ved godt mot og tror Elise blir helt frisk.

– Men man vet jo ingenting. Jeg ser veldig frem til å begynne å trene og til hår og øyenbryn begynner å vokse ut.

Hun vil uansett ikke bli friskmeldt før om fem år. Deretter venter jevnlige kontroller de neste årene.

17-åringen har en klar oppfordring til andre som er i samme situasjon eller andre som skal inn i samme behandling som hun nettopp har vært i:

– Ta det hele med et smil og mye positivitet. Alt blir så mye lettere da.

(Dagen etter intervjuet ble Elise lagt inn på sykehys, vi har vært i kontakt med Elise og alt står bra til. Alle bildene i saken er tatt av Hanne Sørøy(mor).