Jeg skulle egentlig ha gjort oftere reint i huset. Jeg skulle egentlig ha fått ungene mine til å spise mer fisk. Jeg skulle egentlig lest mer fag. Jeg skulle egentlig ha lest mer klassisk litteratur. Jeg skulle egentlig lært meg å spille et instrument.
Lista over alt jeg egentlig skulle gjort kan bli utrolig lang hvis jeg fortsetter. Jeg kjenner skuldrene heve seg og bekymringsrynken mellom øynene bli dypere. Hvorfor gjør jeg ikke alt jeg egentlig skulle gjort? Hva er egentlig godt nok? Jeg har en følelse av at det foregår en kontinuerlig prioritering i meg, der de viktigste tingene får plass, og de tingene jeg vurderer som mindre viktig utsettes eller blir ikke gjort.
Jeg får det litt lettere hvis jeg spør meg selv hvor tidlig må egentlig denne teksten være ferdig? (Deadline om to dager, midt i etterdønningene etter den travleste helga mi på flere år.) Hvor mye tur må jeg gå for å ha det bra? (Tja, et par ganger i uka dersom det ellers passer inn i dagene mine.) Hvor ofte og hvor grundig må jeg gjøre reint i huset for å ha det greit? (Hm, smak sak, sikkert litt oftere enn nå, men ingen i familien har blitt syke på grunn av hygieniske forhold i heimen hittil.)
Hvor mye fisk må egentlig ungene mine spise for å være sunne og raske? (Jada, jeg vet hva retningslinjene sier, men vi kommer et stykke med fiskekaker og fiskeboller også…) Hvor mye faglitteratur må jeg lese for å holde meg oppdatert? (Nok til å gjøre en faglig forsvarlig jobb) Må jeg egentlig lese så mye klassisk litteratur eller lære meg å spille et instrument? (Nei, egentlig ikke, det går fint også som det er nå).
På denne måten kan jeg komme til et punkt der jeg kan tenke at dette er godt nok, det holder. Det er en beroligende og trøstende tanke. Den balanseres imidlertid opp mot det faktum at dersom jeg, og alle andre, bare satte oss ned og sa til oss selv at det er godt nok alt jeg holder på med, jeg skal ikke stresse med å gjøre noe annerledes, så ville verden og vi selv stått stille og ikke ha noen utvikling.
I hvert fall ikke en utvikling i den retningen en selv ønsker. Så her gjelder det altså å ha noen verdier som jeg baserer prioriteringene mine på . Disse kan hjelpe meg til å se når jeg med god samvittighet bare kan sette meg tilbake med beina høyt og tenke at dette er godt nok, og når jeg må brette opp ermene og trå til med litt innsats for at jeg, eller verden rundt meg, skal bevege oss i den retningen jeg ønsker.
Når jeg nå til slutt leser gjennom teksten, kommer jeg til at det får være godt nok selv om den verken er spesielt morsom, klok eller faglig forankret. Ha ei god nok helg!
