Torsdag i forrige uke skrev Andøyposten om dårlig oppmøte de to første dagene når mammografibussen var i Andøy.

– Jeg ble nesten litt sint på damenes vegne. Jeg lurer på hvorfor man ikke benytter seg av tilbudet. Er det fordi man går ut fra at man er frisk, eller er man redd for å vite om det er noe galt. Dersom man finner noe, så går det an å gjøre noe med det, påpeker Grete Rosbach.

Hun viser til at sannsynligheten for at det går bra er veldig stor, men dersom man ikke går til undersøkelse, og det er noe, så kan det gå over styr når man endelig oppdager det.

Hun vet hva hun snakker om, siden hun nettopp har vært igjennom brystkreft med cellegift og strålebehandling.

Oppdaget det selv

Hun ble syk for to år siden i februar, og ser hvor utrolig viktig det er å få undersøkt brystene sine.

– Det er så mye vev, at det ofte kan være vanskelig å kjenne selv. Men jeg oppdaget en svulst i den ene brystet som lå så langt ute i huden at jeg faktisk så den. Jeg har psoriasis, og må av den grunn smøre hele kroppen daglig, så jeg vet hvordan alt kjennes ut, sier hun.

Grete ble kjemperedd, men ble straks tatt inn til undersøkelse på mammografisenteret i Bodø etter henvisning fra fastlegen. Der påviste de kreft.

– Jeg ble operert via dagkirurgi, og da jeg kom på kontroll etter tre uker, så alt ok ut, og vi begynte med cellegift på Stokmarknes, sier Grete.

Cellegift

Cellegifta som dreper kreftcellene blir tatt inn intravenøst, men også det er kun dagkirurgi.

– Dette regnes som livet vann, og skylles gjennom kroppen. Noen blir dårlig av denne kuren, men jeg kjente lite. Det gikk veldig bra, og kreftsykepleierne var veldig flinke. Jeg dro til sykehuset med jevne mellomrom og foretok cellegifta. Et halvt år etter operasjonen var det sommerferie, og jeg ble ansett som ferdig behandlet. Da var det strålebehandling i Tromsø som sto for tur i august, forteller Grete.

Hun mistet også håret i forbindelse med strålebehandlingen, men også det var overkommelig for Grete.

– En ukes tid etter strålebehandlngens første runde, så begynte det å prikke i hodebunnen. Mannen min barberte meg, og jeg følte meg som ei rockestjerne. Men det var såpass uvant at jeg brukte parykk i en halv annen måneds tid. Det var mest fordi det var hysterisk kaldt, og om natta holdt jeg på å fryse i hjel. Det aller rareste var når øyebrynene forsvant, smiler hun.

Stråling

Som en ekstra forsikring tok Grete strålebehandling i Tromsø over seks og en halv uke.

– Du kjenner ingenting når du ligger der. Det er omtrent som et solarium som stilles inn og stråler på det området som har hatt kreft. Men du kan få brannskader, og det kan være ubehagelig etterpå. Vi var en gjeng som var på behandling, og siden vi ikke var syke, bodde vi på hotell. Det gikk ut på gå til stråling fem minutter hver dag, og resten av tida følte vi oss som en vennegjeng som hadde det kjempeartig sammen, sier Grete.

Strålevenner

Hun har fremdeles kontakt med strålevennene sine.

– En del av oss jenter hadde brystkreft, mens det var en del menn med prostatakreft, sier hun.

Nå føler hun seg helt frisk, og er tilbake i full jobb igjen.

– Jeg har også beholdt brystet mitt. Det er litt hardere enn det var før. Jeg var gjennom noe som heter brystbevarende kirurgi. De gjorde fint arbeid, men dersom de hadde måttet ta brystet, så hadde det gått bra også, sier Grete optimistisk.

– Overkommelig

Nå i ettertid sier Grete at hele behandlingsforløpet er helt overkommelig.

– Mange som sier at «guri meg», det hadde jeg ikke greid. Men hva er egentlig alternativet? Legge seg ned og si nei?

Man klarer det. Det kan være tøff. Du kan være fryktelig sliten, trøtt og lei deg. Men du kommer ut på rett side.

Vi var flere her i Andøy som fikk kreft, og det å ha noen andre som også sto i det samme betyr mye, sier Grete.

Sammen prøvde de å være en del av samfunnet, og ikke gjemme seg bort.

– Vi gikk på kafé, slik at folk så oss, og kunne vite at det sto til liv, selv om vi var til behandling, sier hun.

Grete medgir at hun var fryktelig redd, før hun kom seg til lege, og fikk begynt på kuren.

– Det er en potensiell dødelig sykdom, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle legge meg ned, men kjempe for å holde meg oppe. Jeg har egentlig aldri definert meg som syk, og trengte ikke å ligge. Men immunforsvaret mitt var såpas dårlig at jeg var veldig forsiktig for å bli smittet av andre sykdommer, sier hun.

Hun sier at brystkreftbehandling foregår på løpende bånd, og man slipper venting.

– Det har vært utrolig fascinerende. Greier man å se litt utenfor sykdommen og seg selv, så har det vært interessant å bli kjent på et fagområde som er ukjent for meg. Det er fantastisk å se hva man kan gjøre, og hva slags medisiner man har.

Jeg har gått gjennom et slikt forløp uten å være innlagt på sykehus. Kun en natt, sier hun, og har bare lyst til å konstant rekke hendene i været og juble over livet og muligheten til å bli helt frisk av en dødelig sykdom.