Hedret skytterkongen fra Melbu

For seksti år siden fant Asbjørn Andesen fra Melbu sin idrett: skyting. Søndag mottok han DFSs skjold for en lang og tro innsats for skyttersaken.
Hadsel

– Det var utrolig artig og veldig overraskende. Skjoldet er en bra utmerkelse fra styret i DFS (Det frivillige skyttervesen), sier vinner Asbjørn Andersen. 

300 medaljer

Skjoldet er langt ifra den første utmerkelsen han har mottatt. Stua huser et stort antall sølvkopper, medaljer, statuetter og innrammede papirer. Det er også hengt opp et utstoppet elghode – fra den første elgen han skjøt.

– Jeg har nok liggende 300 medaljer i huset. De har jeg tenkt å ramme inn.

Andersen viser fram sin første medalje fra 1957. Så rekker han fram sin ferskeste medalje fra i år.

Mange mesterskap

For vi må hele seksti år tilbake for å høre starten på Andersens eventyr som skytter.

Som 18-åring i 1956 fulgte han faren og brødrenes fotspor og lærte seg kunsten å skyte.

– På den tiden var det skytebaner overalt. Det var en oppblomstring i skyttermiljøet etter krigen. Det lå en bane her på Melbu, før det ble til skog og boligområde. Det var der jeg lærte å skyte, sier Andersen og peker ut av huset mot myra ved Haug på Melbu.

Allerede et år senere, ble melbuværingen juniormester på et skytterstevne på Stokmarknes i regi av Vesterålen skyttersamlag.

– Det var utrolig artig å vinne. Jeg fikk sitte fremme på en motorsykkel, med våpenet i hendene og med ammunisjon og annet utstyr på ryggen. Slik kjørte vi til stevnet og til premieutdelingen.

Året etterpå vant han enda en klasse under et mesterskap i Sigerfjord. Da vant han en sølvgaffel til en verdi av 32 kroner.

I 1958 gikk Andersen inn i militæret som menig, og han fortsatte deretter i Heimevernet som ammunisjonsforvalter.

Etter å ha vunnet en skytterkonkurranse 19 ganger, mottok han en militær skarpskyttermerkestatuett.

Mange verv

I løpet av årene har han hatt mange verv: Leder i Melbo skytterklubb (11 år), varamedlem i styret i Vesterålen skyttersamlag (5 år), banekontakt (10 år), samlagsinstruktør (8 år), varamedlem (2 år) og nestleder (2 år) i domsutvalget i DFS.

Det er lenge siden Andersen kunne kjøre motorsykkel med våpenet i fanget. Nå står nemlig våpensikkerheten svært sterkt. I domsutvalget har han vært med å behandle saker hvor folk har brutt regler.

–Det har vært få saker. De fleste holder seg innenfor reglementet. DFS er den nest største idrettsorganisasjonen i Norge, og det skjer nesten ikke ulykker. Det er fordi vi har streng og god sikkerhetsopplæring.

40 landsskytterstevner

– Hva var det som fikk deg til å begynne med skyting?

– Det lå i familien. Far gikk på jakt, og de eldste brødrene mine var også interessert i jakt og skyting. Jeg begynte med å skyte på bane, og så ballet det på seg.

I 1970 reiste Andersen på sitt første landsskytterstevne. Dit har de fleste feriereisene gått i løpet av årene, for i år deltok han på sitt 40. landsskytterstevne.

– Jeg tok med familien på tur med bil og campingvogn. Vi har fått sett store deler av landet.

Sammen samles skytterne på en felles stor campingplass.

– Det fine er at vi treffer folk der som vi traff for 40 eller 30 år siden. Det er et voldsomt fint miljø med skyting, grilling og sosialt samvær.

Han har vunnet sin klasse i felthurtig to ganger: V65 i Førde og V73 i Bodø.

Om vinteren er klubben innendørs i Hadselhallen. En gang i uka møter medlemmer fra åtte år og oppover for å skyte på elektroniske skiver. Om sommeren er de utendørs, men de er den eneste skyteklubben i Vesterålen uten elektroniske skiver ute. For syvende gang søker klubben om å få lånegaranti fra kommunen til å bygge en slik bane.

– Vi sliter å få med ungdom med når vi ikke har elektronisk bane. Vi ser at de er med når vi er inne, men de blir ikke med ut. Derfor håper vi å få det på plass snart.

Bitt av basillen

Andersen har brukt uhorvelig mye tid i løpet av årene på hobbyen sin. Han takker familien som har gjort det mulig.

– Det er positivt at familien har vært med på dette. De har vært enige og støttet opp.

Andersen har fått fire barn, og alle fulgte i farens fotspor. De to guttene driver fortsatt med skyting som hobby, de to døtrene var med da de var yngre.

– Hvorfor fortsatte du med skyting der andre hoppet av?

– Det er en veldig grei og fin sport. Man blir bitt av basillen. Det er fint å ha noe å drive på med. Mange reagerer på våpen, men våpenet er ikke farlig. Det er personen som behandler våpenet som kan være farlig.