Veronica Vangen Evensen Sandnes FAU:

- Tilliten er borte

Les hele innlegget til FAU-leder Veronica Vangen Evensen.
Hadsel

Det er spesielt å stå i formannskapet og få ordet omkring en så stor sak som skolebruksplanen er blitt. Denne saken ble mer langvarig, betent og mer kompleks enn jeg tror noen av oss kunne forutsett tidligere i høst.

Debatten ville garantert vært annerledes dersom man hadde gjort ting i en annen rekkefølge. Kanskje startet med å involvere befolkningen i kommunen og kanskje startet med først å bygge en ny skole, deretter flyttet elevene over.

Men sånn ble ikke vedtaket og i stede er Stokmarknes og Sandnes blitt sammenliknet og satt opp mot hverandre.

Det har skjedd veldig mye i denne saken og veldig mye har blitt løftet fram i media. Det fins ikke tvil om at mange følelser også er involvert. I stikkordsform vil jeg gjengi noen følelser som vi foreldre sitter igjen med i denne saken: Følelser av avmakt, følelsen av å bli lurt, manglende involvering, ingen forankring, ytringsfrihet under press, usynliggjøring, latterliggjøring, påføring av skyld og skam, sinne og frustrasjon.

Og ikke minst - Foreldrene på Sandnes er trette av stadig trusler om nedleggelser. Og vi stoler heller ikke på hverken sittende posisjon eller administrasjon. Vi kjenner at vi er med i en skinnprosess. Dette er vanskelig.

Som foreldre hadde vi forventet oss en debatt hvor ungenes beste skulle bli satt fremst. De er det kjæreste og viktigste vi har. I stede har vi snakket sparing.

Så må vi snakke om samarbeid, dialog og involvering. Ja, det høres fint ut, men det er ikke så lett. Politikerne sier at dette er administrasjonen sitt ansvar. Rådmann sier at han gjennomfører bare det politikerne har bestemt.

Og av dere som sitter med ledelsen, er det heller ikke etter vedtaket noen som spør oss foreldre om hva vi faktisk tenker? Ingen inviterer oss med på faktisk råd. I dagens avis kan vi lese at Økonomisjef Løveng Hansen og rektor ved Stokmarknes har informert oppvekstkomiteen. I avisen leser vi at planen for overflytting er klar. De sier at kommunen er god på dette, og vi leser om konkrete planer for hvordan overføring og nedbemanning skal foregå. Ungene instrueres. Vi leser at arbeidet i SU ved Stokmarknes skole er i gang, mens SU på Sandnes skal møtes i april. Hvordan tenker man at foreldrene skal få noe eierforhold i prosessen? Hva skal man med møte i SU hvis løpet er lagt? Hvis administrasjonen mener alvor med «restart» som det sies, må de ta initiativ til å avlyse alle planlagte arrangementer fram til SU har avlagt møte og det er kommet til enighet. Det er i SU foreldrene kan ha reell medvirkning i prosessen.. Ingen har fortalt oss at de vil møte oss i april. Er dette en god prosess? Vi leser om det i avisen –i dag.


Opplæringslova §9a-6 sier noe om informasjonsplikt og uttalerett . I et utdrag står det:: «Samarbeidsutvalet, skoleutvalet, skolemiljøutvalet og dessutan elevrådet og foreldrerådet skal haldast løpande underretta om alle tilhøve - deriblant hendingar, planar og vedtak - som har vesentleg betydning for skolemiljøet. Råda og utvala har på førespurnad rett til å få framlagt dokumentasjon for det systematiske helse-, miljø- og tryggleiksarbeidet ved skolen.

Råda og utvala som er nemnde i første ledd, skal så tidleg som mogleg takast med i planlegginga og gjennomføringa av miljøtiltak ved den enkelte skolen, og har rett til å uttale seg og komme med framlegg i alle saker som har betydning for skolemiljøet.

Dersom skolen blir klar over tilhøve ved skolemiljøet som kan ha negativ verknad for helsa til elevane, skal elevane og dei føresette snarast mogleg varslast om det.»

Ved Sandnes skole har det i inneværende skoleår vært to møter i SU. De var 8.sept og 7.nov, begge i forkant av svar på høringene. Det har altså ikke blitt tatt initiativ til et eneste møte i SU etter endelig vedtak. Er ikke det rart? Og hvem er det sitt ansvar? Vi mener det er et lederansvar.

Så syns jeg vi må snakke litt om det som skjedd tirsdag i forrige uke. I brev med signatur fra rådmann og oppvekstsjef får hver enkelt foresatt informasjon om at elevrådene skal møtes. Foreldrene ber om utsettelse. Rådmann fremholder at elevrådsmøte skal gjennomføres. Vi er ikke enige, men ok. Via omveier får vi imidlertid greie på at det skal gjennomføres et informasjonsmøte som involverer alle ungene våre, til og med alle ungene i 7 kl som slett ikke er del av elevrådet. Ingen har fortalt oss det som skal skje, altså et hemmelig møte. Det er da foreldrene i fellesskap finner ut at vi ønsker at to foreldre bør være med og ta del i skoledagen til ungene. Vi vil vite hva som skjer med våre barn. Foreldrene blir som dere vet satt på gangen av rektor som sier han har velsignelse av sine overordnede. Er dette åpenhet og god dialog? Medvirkning? Fra vårt ståsted er svaret klart nei. Et hemmelig møte. Hvordan kan vi ha tillit til de som administrerer og leder dette?

Jeg vil benytte anledningen til å snakke litt om viktigheten av samarbeid mellom skole og hjem. Jeg har dukket litt ned i forskning og blant annet en publisering av Udir, som omhandler nettopp dette. Der står det:

«Samarbeidet mellom hjem og skole har som utgangspunkt at foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen av sine barn. I Kunnskapsløftet (2006) heter det at dette ansvaret ikke kan overlates til skolen, men bør utøves i et samarbeid mellom skole og hjem. Det setter klare premisser for hvordan skoleledere og lærere bør legge til rette for samarbeid med hjemmet. I Kunnskapsløftet blir det videre slått fast at elevenes læringsmiljø også omfatter foreldrene. Skolen har ut fra dette en forpliktelse til både å informere, ha dialog med og la foreldrene ha medvirkning i spørsmål som angår deres barn. Om foreldrene ikke blir involvert, kan det innebære at skolen griper inn i oppdragerrollen på en måte de ikke har anledning til. Det kan også være til hinder for at foreldrene blir en ressurs for opplæring av elevene og det som skjer i skolen.»


I samme forskningsartikkel står det følgende:

«Samarbeidet mellom hjem og skole må bære preg av felles mål, gjensidig forpliktelse og medvirkning (Nordahl, 2007). Skolen skal legge til rette for at foreldrene får anledning til medbestemmelse og innvirkning på elevenes opplæring og skolens rolle i nærmiljøet. Foreldrene skal også være aktivt med i utviklingen av skolen. Hvis skolen ikke legger til rette for medvirkning fra foreldrenes side, vil det føre til at foreldre når de er uenige i det skolen gjør, ikke har noe annet valg enn enten å bli konfronterende, noe som lett vil bli negativt oppfattet, eller passive og uinvolverte (Lawson, 2003). Det er skolen som må sikre at foreldrene får anledning til å innta andre roller i samarbeidet enn disse to.


Det laveste nivået av samarbeid består i at skolen gir foreldrene informasjon. Det neste nivået er en reell dialog mellom skolen og foreldrene der begge parter er sannferdige. Den sterkeste formen for samarbeid vil være at foreldrene får reell medvirkning, at de får en partnerrolle. Det krever at det eksisterer mål for samarbeidet, at det treffes felles beslutninger, at partene gir avkall på autonomi, og at det eksisterer en høy

grad av forpliktelse hos både skoleledere, lærere og foreldre (Nordahl, 2007).»


Det vi står i nå er en fastlåst konflikt som er vond for alle parter. Vi står nå igjen med en skole som holder på å rakne fra innsiden og det går ut over ungene våre og omdømmet til Hadsel kommune. Dette handler om dårlig ledelse og at ting er blitt gjort på feil måte. Men viktigst av alt – det handler om Våre unger, vår fremtid. De har ikke bedt om å bli del av dette, men nå er de det.

Og hvordan kan vi gå frem videre og bøte på, slik at sårene får tid til å leges. FAU mener at å gjenreise tillit og lege sår vil ta tid. Det er ikke gjort over natta. Økonomisjefen vil restarte. FAU er ikke med dersom det innebærer å fortsette på samme måte. Her må det repareres og jeg sier at farten må senkes betydelig og turtallet må ned. Det går for fort. Vi er på tur i grøfta. Alle sammen.

Er det dit vi vil? Eller fins det en bedre løsning?

Jeg tror helt sikkert at det fins en bedre løsning, men ikke ved at politikere og administrasjon prøver å herske eller bestemme over folket på Langøya. Dialog er viktig. Og da en reell dialog med et oppriktig ønske om å komme hverandre i møte og at vi virkelig lytter til hverandre og forsøker å forstå hverandre. Vi er alle mennesker, med alt hva det innebærer på godt og vondt.

FAU sitt forslag er å sette på bremsa, minst i ett skoleår. Forhåpentligvis kan vi da ha mulighet til å komme frem til den beste løsningen for alle. Men jeg har lyst til å utfordre dere kommunepolitikere – Dere kjenner samfunnsplanen i Kommuneplanen. Den skal opp til gjennomgang i år? Kunne det vært en ide å starte der? Virkelig ta en gjennomgang av hvordan man ønsker at kommunen vår skal se ut som helhet? Hvor ønsker man vekst og utvikling og hvordan kan man få det til? Besøk gjerne folket i kommunen og lytt til gode råd.

Stemmen til Søndre Langøya er klar på at vi vil ha Montessori. Innbyggerne på langøysida står så samlet som de ikke gjort på lenge. Langøyfolket, - har jeg lært, er både klok og bestemt og de vil ikke la seg lure. Jeg er egentlig ganske sikker på at søndre langøya er kommet dit at vi gjerne vender nesen i retning nord dersom vi ikke blir hørt i retning sør.

Jeg har lært enormt mye etter at jeg tok på meg FAU-ledervervet. Og en ting jeg virkelig har lært er at både barn, unge, voksne og gamle har mye fornuftig å komme med, om man bare våger å lytte. I tillegg har jeg lært at det er utrolig hva man kan klare å få til bare man blir enige i lag.