– Du får unnskylde at det ser litt rotete ut her, sier Chris Barlow.

Han geleider Sortlandsavisa inn i huset sitt i Hognfjorden. Sporene etter musikk gjør seg gjeldende allerede i entreen, der flere utstyrsbokser er stablet. Lenger inne i gangen står tre stativer og gir et vagt inntrykk av en studiofølelse. På en sofa ligger en rekke papirer med påskriblede noter.

Han setter seg ned i sofaen, kaster et blikk på salongbordet som er dekket med sangtekster. En båndopptaker og et headset ligger på skrå, ved siden av en kaffekopp.

– Hvordan har du tenkt dette? Jeg har egentlig ikke så mye å si.

Barlows skepsis mot å bli intervjuet viser seg å forsvinne etter hvert som han blir varm i trøya.

Lang karriere

Mange i Sortland, og Vesterålen, kjenner Chris Barlow som en respektert folkrock-musiker gjennom snart 30 år. Det er ikke få puber og kroer i regionen som har kjent lyden av hans rustne røst og akustiske gitar.

– Jeg liker å spille på små steder. Det skaper en spesiell intimitet og nærhet, sier han.

Da han kom til Sortland i 1987 gled han raskt inn i det lokale musikkmiljøet og fant tonen med flere likesinnede, inkludert Trond Hansen, Geir Morfjord og Roy Stenersen. Resultatet ble band som Cropper John and The Romeos, og etter hvert bare Cropper John, og bare the Romeos.

Plateutgivelse

Foreløpig har det blitt fire utgivelser, to album og to singler. Debutalbumet ”One of Us”, så dagens lys i 1996.

– Jeg er ikke helt fornøyd med utgivelsen og synes at noen låter er litt lette. Men generelt vil jeg si at det er et bra album. Vi fikk for eksempel terningkast fire i både Dagbladet og VG, og fem i Harstad tidende. Men siden vi ikke ble spilt på radio, ble det dårlig med berømmelse, ler han.

Aller mest tilfreds er han likevel med albumet”Under the Northern Light”, fra 2012.

– Det var en stor produksjon der vi hadde med 18 musikere, men alt stemte. Det var et fantastisk artig prosjekt å være med på, sier han stolt.

Beatles

Barlows musikalske dannelsesreise startet på siste halvdel av 50-tallet, i fødebyen Birmingham i Storbritannia. Der ble han via radio, stadig ble eksponert for datidens heteste låter. Det gikk for det meste i Tommy Steele, Cliff Richard og Elvis Presley. Det var likevel et annet band som dundret musikkinteressen hans til stratosfæriske høyder.

– Beatles forandret alt da de entret popscenen i 1961. De snudde hele Storbritannia opp ned. Og for en ung gutt var det helt enormt. De representerte noe helt nytt. Hver gang Beatles kom med ny plate spilte jeg og kompisene mine den om og om igjen.

Og da de senere begynte å lage låter som fikk mer kjøtt på beinet, som for eksempel «I am the Walrus» og «Across the Universe», ble det enda bedre. Det er nok Beatles sin fortjeneste at jeg er der jeg er i dag.

Han har til og med vært på konsert med dem, flere ganger.

– Første gang jeg så dem var det så mye skriking og hyling fra publikum at jeg knapt hørte musikken. Det var helt vilt, minnes han.

Robert Plant

Andre musikalske forbilder fra denne perioden er The Who, Free, Bob Dylan, Cat Stevens og The Kinks og Led Zeppelin. Sistnevnte band har han også sett live, i det som han kaller en minneverdig konsertopplevelse.

– Konserten fant sted i en forholdsvis liten sal. Det var smekkfullt. Robert Plant kom på scenen og ba folk om å sette seg ned. Ingenting skjedde. Plant gjentok beskjeden flere ganger, men uten resulatat.

Problemet var  at salen var så trang at det rett og slett ikke var plass til å sette seg ned. Folk prøvde febrilsk, men det gikk bare ikke. Det var en komisk opplevelse, sier han, før han fortsetter.

– For meg er slutten av 60- og 70-tallet den største perioden i musikkhistorien, punktum, slår han fast.

Proff i Frankrike

Etter at han fikk gitar som 12-åring ble musikken stadig viktigere. Likevel skulle det ta nesten 20 år før drømmen om å leve av musikken manifesterte seg. Etter flere år som regnskapsfører hos bilprodusenten Chrysler i hjembyen, søkte han nye utfordringer, som pubarbeider.

På oppfordring fra søstera til bareieren tok det ikke langt tid før han underholdt pubgjestene. En ny dør var i ferd med å åpnes. Etter hvert fant han tonen, musikalsk, med en folkrock-musiker.

Den nyetablerte duoen fant et marked i Frankrike. I seks år reiste de rundt i landet, for det meste i sommersesongen, og underholdt.

– Vi fikk kontrakt med flere utesteder og spilte sammenhengende fra juni til september. Kvaliteten var ikke all verden, men det fungerte. Vi fremførte for det meste coverlåter, som Simon and Garfunkel, Springsteen og Cat Stevens, pluss noe egenprodusert. Vi tjente gode penger. Det var en veldig fin tid, sier han med nostalgi i stemmen.

Samarbeidet resulterte også i LP og kasettutgivelse, som til sammen solgte i nærheten av 3.000 eksemplarer.

– Sånn er livet

Barlow er fornøyd med det livet musikken har gitt han. Det hender likevel at han lar tankene fly og lurer på hvor langt han egentlig kunne nådd. Mulighetene har vært der. I ungdomsårene deltok han i talentkonkurransen ”New Faces”. Noen år senere ble han invitert til å prøvespille for et plateselskap i London, men måtte gå tomhendt hjem.

– Sånn er livet. I was at the right place, but at the wrong time. Jeg vet ikke, men det handler en del om tilfeldigheter, i alle fall når det gjelder å få muligheten.

Men skal du holde deg på topp i bransjen over lang tid, koker det ned til talent. Det er en grunn til at Eric Clapton, Bob Dylan og Bruce Springsteen fortsatt holder det gående. Jeg forstod ikke det på 60-tallet, og trodde at de først og fremst hadde flaks og var heldige, sier han.

Ingen musiker

Barlow er en ydmyk mann som ikke liker å stikke seg fram, verken privat eller på scenen.

Når han blir titulert som musiker, eller låtskriver for den saks skyld, er ikke det betegnelser han er videre komfortabel med.

– Musiker vil jeg ikke kalle meg, for jeg ikke hvordan man går fra A til F, noe ordentlige musikere vet. Jeg liker å skrive musikk, men siden jeg ikke har hatt stor suksess som låtskriver, vil jeg ikke definere meg selv som det. Jeg er rett og slett bare en person som er veldig interessert i musikk.

Når han blir bedt om å sjangerplassere sine bravader i det musikalske landskapet, synes han det er vrient.

Selv om jeg er innom mange sjangre, spiller jeg en form for folkrock. Jeg vil si at jeg ligger innenfor roots og akustisk rock, men ordentlig country er det ikke. Jeg er veldig inspirert av Bob Dylan, noe som nok skinner gjennom i låtene mine, forklarer han.

Vil være kreativ

Drivkraften hans for å lage musikk, handler først og fremst om å få lov til å være kreativ.

– Jeg liker å skrive låter og har alltid hatt en masse ideer, selv om mange av dem ikke er særlig bra. Det handler om å dele det en har laget, med andre. Å tjene masse penger har aldri vært motivasjon for meg.

Opp gjennom årene har han skrevet hundrevis av tekster. Ideene til låtene dukker opp plutselig, ofte på de mest uventede tidspunkt.

– Låtene bare kommer. Jeg kan ikke skrive på bestilling, sier han.

Ifølge mytene er det ikke uvanlig at skapertrangen blant musikere og låtskrivere får en ekstra piff når livet går en imot. Barlow kjenner seg delvis igjen i en slik beskrivelse.

– Jeg er en del deppa, og det hjelper nok litt. Men jeg skriver da lystige låter også, presiserer han.

Kritiserer kommunestyret

Noen av låtene handler om trivielle ting i hverdagen, mens andre er personlige, og noen til og med satiriske. I «Ten blind People», fra singelen «Shade of Blue» som er en hyllest til kunstneren Bjørn Elvenes, fyrer han blant annet løs mot kommunestyret i Sortland.

– Jeg syntes de var noen idioter og ble så provosert over behandlingen de hadde gitt Bjørn Elvenes. Det er halvsarkastisk låt som er rettet mot personer som styrer og har makt. Og pussig nok er låten minst like relevant i dag, sier Barlow tørt, og sikter til all ståket rundt Blåbyen Hotell.

Lite penger

Å være musiker i Vesterålen er ingen lukrativ geskjeft, noe Barlow mer enn gjerne innrømmer.

– Økonomien har aldri vært oppe. Jeg tente bra med penger i Frankrike, i tillegg til at vi fikk gratis mat overalt. Da jeg returnerte til England bar det rett på arbeidskontoret.

Her i Norge har det vært litt lettere, og det var rimelig godt betalt på 90-tallet, om man jobbet hver helg. Jeg har tjent nok til å betale strømregningene, men ikke noe mer enn det. Som freelancer og selvstendig næringsdrivende tjener man heller ikke pensjonspoeng, noe som er en risiko. Men jeg klager ikke, sier Barlow.

Gave

Selv om ikke 64-åringen er like aktiv på musikkfronten som han vært tidligere, har han flere prosjekter under oppseiling.

– Vi håper å få til noe med Cropper John etter hvert. Og så holder jeg på med et mer privat prosjekt, sier han.

For med nyanskaffet lydopptaker er planen er å spille inn 20 akustiske låter han ikke er helt fornøyd med fra sin musikkatalog. Opptakene er først og fremst myntet på barna Jonathan og Chantal.

– Det blir en gave, et slag minne, eller legacy etter meg, som er varig og ekte. Jeg vil selvsagt at det skal være bra og har sendt det til flere fagfolk for å få tilbakemeldinger, forteller han.

Å derimot skulle tidfeste når prosjektene hans ser dagens lys, lar seg ikke så lett gjøre.

– Vi får se. Jeg tar det litt på sparket og gjør ting i mitt eget tempo, slår Chris Barlow fast.

Det er slik han liker det best.

Dette intervjuet sto først på trykk i Sortlandsavisa 29. november.