«Gulliver» er klar, blank og gul, lastet med omtrent 4000 nye og klassiske boktitler i alle sjangrer, bussjåfør Gunnar med godt humør, og den trivelige bibliotekaren, Nina Samuelsen.

- Velkommen til Bokbussen!

Journalisten blir hilset varmt velkommen på bussen like før den skal til å ta turen ned langs Raftsundet, fra Tengelfjord og helt ut i spissen på Årstein.

Holder stand

- Vi har flotte arbeidsdager her på Bokbussen, sier bibliotekar Nina.

Det rullende biblioteket går i fireukersturnuser i alle de fem vesterålskommunene, og i løpet av de fire ukene er det en ny rute hver dag. Og sånn har det vært lenge, i hele 26 år har vesterålingene i små bygder langt unna nærmeste bibliotek, kunnet låne bøker fra «Gulliver».

I 1990 ble Bokbussen i Vesterålen kåret til «årets bibliotek», og selv om mange bokbusser landet over har blitt lagt ned de siste årene, holder «Gulliver» stand i Vesterålen.

- Det er så mye bra med denne jobben, det er varierte dager, og vi møter så mange veldig trivelige folk. Og så er det selvsagt artig med bøker, sier Nina.

Lærer å kjøre rolig

Gunnar har jobbet som bussjåfør i 35 år, og har kjørt biblioteket på fire hjul i åtte år. Nå er han pensjonist, men stepper inn som vikar ved behov. Som i dag. Med bøker i bussen må han kjøre roligere, bøkene er nemlig ikke festet på noe vis, de står som i en vanlig bokhylle. Med unntak av bøkene på kortveggen helt bakerst da, de stoppes av noen stropper.

- Man lærer å kjøre rolig ja, men jeg har hatt et par ras med bøker, sier han.

- Blir det bråstopp så må man kanskje rydde opp litt, men stort sett holder de seg på plass, legger Nina til.

- Ho Gunvor og ho Lilly og han Geir

Duskregnet slår mot panoramavinduet, før viskerne sørger igjen for god sikt utover Raftsundet. Nina og Gunnar forteller om forventningene for dagen, og de er selvsagt på fornavn med alle de møter på turen.

- Vi skal innom flere små stopp der vi står i ti minutter, og lengre stopp ved for eksempel Digermulen skole, forklarer Nina.

Bussen har noen få stopp på vei mot Digermulen, på første stopp er det kun en dame innom. Hun er en av de faste besøkende, som kommer innom stort sett hver eneste gang. Og på et annet stopp ved Tengelfjord lurer en dame på om det finnes noen bøker om småfugler. Et nylig besøk av en ukjent fugl i hagen har fått henne til å undre. Men et bilde til avisen blir uaktuelt.

- Jeg fester meg ikke på bilder.

Noe for alle

Bøkene i bussen er sirlig organisert på sjanger. Skjønnlitteratur, barn, spenning, lydbøker, filmer, fantasi, hobby og fagbøker. Blant annet. Bøkene kan reserveres på forhånd, og hentes ut på bussen.

På et stopp i Raften blir det tid til en kaffekopp. Vi er tidlig ute, og det er en halv time å vente. Gunnar og Nina byr på anekdoter fra lokalmiljøet, og forteller om festlokalet på Raftøra, og hvordan det er så smalt at man omtrent kan ta på Hurtigruta når den kjører forbi en sen festnatt.

De blir fort godt kjent i lokalmiljøet der Bokbussen kjører.

- Fra Raften og utover var jeg helt ukjent da jeg begynte på Bokbussen i august i fjor. Nå har det gått seg til, sier Nina. Når hun ikke er på Bokbussen jobber hun i et vikariat som assistentlærer på Sortland barneskole.

Krim, krim, krim

- Jeg tror jeg er den som bruker Bokbussen mest av alle, sier Geir Svendsen. Han kommer på bussen i Digermulen, og foretrekker å lese krim.

- Krim, krim, krim. Problemet er at det tar ofte lang tid før årets mord kommer hit, og sånn er det også på biblioteket i Svolvær, sier han.

Geir står på bussen og prater med Nina og Gunnar lenge. Det er ingen tvil om at de har en jobb der de møter mange trivelige mennesker.

- Han Geir låner vanligvis mange bøker, i dag tok han med seg lite. Det er helt vanlig at han tar med seg ti til tolv bøker, altså, sier Gunnar.

Janne Madsen låner med seg en hel stabel med Astrid Lindgren-bøker til barnehagen.

- Jeg synes det er fint med Bokbussen, ungene er veldig glade i å låne bøker. Selv bruker jeg ikke Bokbussen så mye lengre, jeg burde være flinkere til det, sier hun.

Leser fortsatt Frøken Detektiv

Bibliotekar Nina leser mye selv, selv om hun bare tidvis låner med seg bøker fra Bokbussen hjem. Krimbøker er favoritten.

- Jeg har alltid likt å lese, og de første bøkene jeg husker at jeg leste er serien «Far til fire», med lille Per som fortellerstemme. De har jeg ikke sett siden, og vi har de ikke på bussen. Men bøker som Bobseybarna, Hardyguttene og Frøken Detektiv leses jo fortsatt, forteller hun.

På Digermulen skole er det full fart, og barn i fargerike klær kommer løpende inn i bussen. De klatrer ut på de små stigene og benkene som er satt ut i bussen, og leter etter de mest spennende bøkene.

- Det er veldig artig å lese, og «Nattgutten» er min favorittbok, sier Stine (6).

Om lag ti barn er innom bussen, en stor nedgang fra for bare noen år siden.

- Det blir færre og færre elever ved skolene. Før sto vi her ved Digermulen i 1,5 time. I 2005 var det 37 elever ved skolen, forteller Gunnar.

En lærer som er innom bussen kan fortelle at i dag er det 15 elever ved Digermulen skole, og at de eldste elevene er på Operasjon Dagsverk. Derfor er det få elever der i dag.

«Norge i vikingtiden»

Turen går videre ned langs sundet, og Nina og Gunnar kan fortelle at nå skal vi hente Lilly.

- Hun kommer bestandig. Det er så smalt og ingen mulighet for å stoppe der hun bor, så hun sitter på med oss et stykke, før vi slipper henne av på vei tilbake, sier Nina.

Lilly Olsen kommer på bussen, og blir med ned til Holandshamn.

- Jeg har lest mye bøker fra Finnmark, fra krigen. Men jeg tror jeg har lest det meste nå. Hva skal jeg lese? lurer Lilly på.

Nina har flere forslag, som bøker om Norge i vikingtiden. Og forslaget blir godt mottatt. Lilly studerer bøkene i hyllene lenge.

- Nei, jeg tror jeg har lest det meste. Takk for turen!

Veiene er smale og humpete

- Disse veiene her er ikke de verste, bare vent, advarer Gunnar.

Og ganske riktig. Fra avkjørselen ned til Årstein er det bare grusvei, dekket av dype hull, hele veien ned til enden. Gunnar tråkker hardt på gasspedalen for å komme opp de små kneikene. Vi nærmer oss slutten på turen. Med utsikt mot sjarmerende røde og oransje hus ved vannkanten, majestetiske fjell og knallblått hav, befinner vi oss på siste stopp. Det er på gårdsplassen hos Marit og Einar Olsen, og Nina har lagt klar noen bøker hun tror Einar vil like. For sånn er det på Bokbussen, Gunnar og Nina smiler og hjelper så godt de kan. Etter at Marit og Einar har fått levert og lånt sine bøker, blir vi invitert inn på kaffe.

- Sånn har det vært i alle de år. Tidligere var vi på kaffe hos Marits mor, og nå blir vi alltid invitert inn hit, forklarer Gunnar.

Stor gjestfrihet

- Jeg liker å lese, og liker spesielt de bøkene som har med historie å gjøre. Jeg har lest mye av det som finnes på Bokbussen, men det kommer jo stadig noe nytt, sier Einar, som allerede sitter og blar i bøkene da Bokbuss-gjengen kommer inn i stua.

Bordet er dekket med påsmurte brødskiver, vafler, kaffe og kake. Og Einar forteller historier fra deres reiser rundt i Norge, og byr på en utrolig kunnskap om norsk historie.

- Det er alltid så artig og trivelig med kaffebesøk der. Einar finner alltid noe til felles med alle som kommer innom, sier Nina, og refererer til Einars lokalhistoriekunnskap om journalistens hjemsted i Trøndelag.

Utsikten er like fin

Både bøker og blader har gått ut bussdøren i løpet av dagen, og det er tid for å vende nesen hjemover. Etter opptelling og statistikk for dagen viser kassa at 52 bøker har blitt lånt ut langs Raftsundet, et veldig vanlig antall på den ruta. Den humpete grusveien virker om mulig enda verre på tur tilbake, men utsikten er like fin.

- Jeg tenker på det hver gang jeg er på jobb på Bokbussen, det slår meg hvor fint det er her, sier Nina.

- Det er virkelig jobben med Vesterålens fineste utsikt.