Vesterålen Turlag har nemlig internettilgang på Snytindhytta. Dette er ikke åpent, men benyttes til rapportering og tilsyn. Før påske begynte imidlertid VOL-redaksjonen å leke med tanken om å flytte kontoret til Snytindhytta i påsken

Etter en samtale med Turlagsleder Trond Løkke fant vi ut at dette måtte bare prøves.

Fjellnettet og ikke minst været, gjorde publisering fra hytta utfordrende. Vi ga opp å gjøre det live, og tok heller med oss påskesakene hjem igjen. I dag vil du derfor kunne lese flere saker om folk og liv på Snytindhytta.

Vi begynner like godt med beretningen om ferden.

Med laptop til Snytindhytta

Onsdag kveld pakket VOL-redaksjonens påskevakt laptop, strømkabler og ladere i sekken, fant frem blå ekstra, Kvikklunsj, kart og kompass, og gjorde seg klar for en grytidlig avgang neste morgen til Snytindhytta for å rapportere fra påskefjellet.

Det var litt spenning knyttet til dette oppdraget. VOLs utsendte hadde aldri vært på hytta, og kl. 06.00 torsdag morgen snødde det så tett at det var vanskelig å se sine egne skitupper.

Det var bare å vente og studere kartet og løypa litt nøyere etter mindre skredfarlige traseer.

I følge fjellvettreglene skal man jo helst ikke gå alene, men reporteren fulgte i alle fall fjellvettregel nr. 2 om å si ifra hvor man går, og når.

Klokken 08.00 stoppet det endelig å snø, gårdsplassen ble måkt nok en gang, og turen var i gang.

Ingen skam å snu...

Turværet var upåklagelig og det var rester av skispor langs hele skogsløypa i Djupfjorden. Over Storvatnet var sporene blåst igjen og kartet måtte opp.

Jo lengre inn i fjellheimen man kom, desto mer snø var det. Skistavene gjorde dypdykk de ikke var sertifisert for, og det slo reporteren at feller sikkert ikke hadde vært et dumt tilskudd.

Så kom en periode med store værskifter. I følge fjellvettregel nr. 8 skal man snu i tide, uten skamfølelse. Det skal sies at VOLs utsendte et par ganger i løpet av turen faktisk snudde. Men etter noen hundre meter på retur var det akkurat som om sola skjønte at det her var et menneske på oppdrag, med mye elektronikk i sekken, og deiset til med god sikt igjen.

Hvor blei det av hytta?

Så endelig, som Soria Moria slott, kom hyttene til syne og reporteren på oppdrag følte seg en smule berget der oppe på toppen.

Men i det man hadde pløyd seg ned i den første skråninga ned i dalen blåste det opp og sikten ble igjen lik null. Man fikk holde seg i gang og vente på neste gløtt.

Så lysnet det, og de majestetiske toppene rundt Trivatnet kom til syne for første gang. Men hytta var fortsatt ute av syne.

- Så nært kom jeg, tenkte reporteren et øyeblikk, og kikket seg tilbake.

"Undersnøisk"

Men det fins råd for det meste. Landemerker ble notert, hytta ble kartlagt, rasfarlige traseer forkastet og siste delen av ruta lagt opp. En navigasjonssikker, men dertil ekstra snørik rute.

Reporteren bedrev nærmest undersnøiske aktiviteter opp den siste heia, og drømte om breiere fjellski mens hun "svømte" ned før siste stigning opp til hytta.

På tunet stod hyttefuten, Trond Løkke.

- Hei! Nå var det like før vi gikk og kikket etter deg.

Fortsettelse følger.