DU HAR SETT han på tv, og var du i Samfunnssalen fredag kveld hørte du han live. Førstnevnte er bra, sistnevnte er enda bedre.
Oppskrift: Gisle Børge Styve på piano, Helge Harstad på bass og Per Willy Aaserud på trompet (og litt av hvert). Fremgangsmåte: Bland masse godt humør, sjarm, karisma og alt sånt, med litt tullemusikk, mye ordentlig musikk, fine melodier, godt samspill og vokaler som sitter.
- VI HAR VÆRT i Sortland før. I 1963. Da var vi 28 stykker i bandet, inkludert Alf Prøysen og Sivert Høyem, sier bassist Harstad et lite stykke ut i konserten, når den useriøse - men like fullt musikalske - delen begynner for alvor.
Derfra er vi innom både Brasil, Portugal, klippfisk, fiskeboller, musikalen Fame, Pippi, Vesterålen og det føles i grunn som litt av hele hverden, på en kombinasjon av tullete portugisisk og norsk med tullete portugisisk aksent, for ikke å snakke om instrumentene.
Joda, det funker. Legg til et par gode vitser i mellom numrene, så blir det bra.
Som historien om trompetist Aaserud sin melodica; også kalt tryneorgel, oralklaver eller spøttorgel, avhengig av hvor i landet du kommer.
MEN DET er også fint, melodiøst, varmt og flott: Som Gisle Børge, tangentene, hans vokal og Ian Hunters «Irene Wilde» (When I was just sixteen, I stood waiting for a dream).
Disse gutta kan både lage latter, stemning og musikk.
Men det kan ikkje vara evig. I likhet med skigarden i Stanley Jacobsens sang. Egentlig siste nummer, før ekstranumrene, det var flere av dem. Både morsomme, morsomme og musikalske, og flotte musikalske.
Helt sist ut: En flott versjon av Olav Stedjes «Vi vandrar saman».
JO, DETTE VAR en flott fredagskveld. Jeg vet ikke hvor mange hundre vi var i Samfunnssalen. Skal jeg dømme utfra stemning sier jeg minst 300, men svaret er kanskje et sted rundt 200.
En flott start på en lang jazzkveld - vi vandrar saman videre i jazznatta!