Tiltalen mot den private næringsdrivende går ut på at han høsten 2013 hadde en ung mannlig asylsøker i arbeid hos seg i bedriften på Sortland.

Aktor hevdet at forretningsmannen, vel vitende om at asylsøkeren verken hadde oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse, lot han jobbe ved bedriften fra august til november det året.

Tiltalte ble foreslått en bot på 5.000 kroner for forholdet av politiet i 2013. Dette avviste han med begrunnelsen at han ønsket å prøve saken sin for rettssystemet.

I sin forklaring hevdet tiltalte at anmeldelsen baserte seg på et tilfelle av misforståelser og segregering.

– For mange er alle kinesere like og for mange nordmenn er også alle med mørkere hudfarge helt like. Jeg tror at det her er et tilfelle at noen har sett feil, påsto han.

Politikvinnen som anmeldte saken, hevdet i sin forklaring at hun hadde kommet over tilfellet ved en tilfeldighet.

– Har ikke sett feil

Asylsøkeren ble tatt inn til avhør i en annen sak. Da kom det frem at han ikke hadde de nødvendige papirer for å jobbe i Norge. Politikvinnen hevdet imidlertid at hun har sett asylsøkeren på jobb ved bedriften flere ganger og hun hevdet hardnakket at hun ikke hadde tatt feil.

– Gutten det her er snakk om skilte seg tydelig ut fra de andre som jobbet der. Han var en ung, pen mann med en spesiell hårfrisyre. Det gjør at jeg er sikker på at jeg ikke tok feil, sa hun.

Påstandene hennes ble bygget opp av en annen polititjenestemann som hadde jobbet med kontroll av arbeidspapirer i Vesterålen i oktober 2013. Han hadde etter tips observert asylsøkeren på jobb en kveld i oktober samme år. Observasjonen varte kun i to minutter, men polititjenestemannen var i retten ikke i tvil om at han hadde sett den aktuelle asylsøkeren i jobb. Han avviste også muligheten for å kunne sett feil.

– Helt klart ikke. Han hadde et barnslig utseende og skilte seg ut fra andre som jobbet der, sa han under utspørringen.

SMS som bevis

Aktors påstand baserte seg på tre faktorer:

Vitneutsagn, bilder og tekstmeldinger.

Det ene beviset var vitneobservasjoner fra en politikvinne, som var den som anmeldte saken. Et annet vitne påstod også å ha sett vedkommende arbeide ved bedriften.

Det andre beviset aktor la frem var bilder tatt ut fra en mobil konfiskert fra asylsøkeren da han ble tatt inn til avhør i 2013. Bildene viser vedkommende i det som kan se ut som arbeidssituasjoner på bedriften ved seks tilfeller i 2013.

Fra samme mobil hentet også politiet ut tekstmeldinger hvor tiltalte angivelig kommuniserer med eieren av mobilen om arbeidstider ved bedriften den høsten.

– Kun småjobber

Tiltalte på sin side kjente seg ikke igjen i beskrivelsen fra polititjenestefolkene.

– Jeg vet veldig godt at en ikke kan bruke folk som ikke har oppholds- og arbeidstillatelse til å jobbe. Jeg ville aldri gjort det. Så dum er jeg ikke, sa han.

Tiltalte hevdet at asylsøkeren høsten 2013 hadde kontaktet han for å få jobbe hos han. Tiltalte hevdet da at han hadde sagt at han ikke kunne dette, siden han ikke hadde lov til å jobbe i Norge.

Likevel innrømte tiltalte at asylsøkeren fikk utføre enkelte småjobber på bedriften uten å få betalt for det. Ifølge tiltalte dreide dette seg om fem til seks ganger i løpet av tre måneder.

Han fortalte også at asylsøkeren egentlig holdt til ved et asylmottak i Salten, men at han ofte var på Sortland for å besøke venner fra hjemlandet som jobbet og bodde på Sortland. En av disse vennene jobbet i bedriften til tiltalte, og derfor var han, etter tiltaltes påstand, mye på besøk ved bedriften.

En av de andre ansatte ved bedriften vitnet til fordel for forsvaret. Hun fortalte bekreftet langt på vei opplysningene tiltalte ga og kunne fortelle at om asylsøkeren hadde jobbet ved bedriften, så hadde hun visst om det.

SMS-rot

Et av aktoratets sterkeste kort var utdrag av tekstmeldinger fra den nevnte mobiltelefonen. I tillegg til bildene av asylsøkeren var det også flere tekstmeldinger mellom asylsøkeren og tiltalte. Aktor hadde imidlertid ikke noen form for bekreftelse på at tekstmeldingene ble sendt til asylsøkeren, da han ikke kunne skaffe seg egen telefon grunnet manglende norsk personnummer.

Tekstmeldingene ble likevel en stor del av bevisførselen.

I en av tekstmeldingene som ble gjengitt i retten, sto det:

Tiltalte: «Kan du jobbe fra klokken 16?»

Mottaker: «Ja».

11. oktober 2013 ble det gjengitt en annen melding fra tiltalte til samme telefon.

«Om politiet kommer, si at du heter ******* og at du har jobbet her fra 15. september».

I en tredje av flere meldinger som ble gjengitt i retten var det en melding fra det som aktoratet hevder er den nevnte asylsøkeren til tiltalte som ble lagt vekt på av aktor. I meldingen skriver han at han ikke lenger kunne jobbe for tiltalte grunnet «dokumenter».

Aktor påsto at denne og andre meldinger var et bevis på at telefonen tilhørte asylsøkeren og at tiltalte bevisst hadde ansatt han vel vitende om at han ikke hadde arbeids- og oppholdstillatelse.

Tiltaltes forsvarer og tiltalte hevdet på sin side at meldingene var sendt til en annen ansatt ved bedriften og at telefonen hadde blitt gitt av denne personen til asylsøkeren ved en senere anledning.

– Ingen tvil

Aktor sto fast på sin påstand. Likevel er det verdt å nevne at en må ha et norsk personnummer for å kjøpe telefon. Dermed er det ikke mulig å knytte telefonen til personen med sikkerhet.

Aktor mente likevel at med tanke på antall bilder av asylsøkeren på telefonen og ordlyden i mange av meldingene så var det hevet over enhver tvil at tekstmeldingene var mellom tiltalte og asylsøkeren.

I sin sluttprosedyre påpekte aktor at utnyttelsen av asylsøkere på denne måten må straffes hardt da det er utnyttelse av mennesker i en desperat situasjon og en unndragelse av skatter og avgifter.

Aktor la ned påstand om en bot på 60.000 kroner, alternativt fengsel i 15 dager.

– Vi mener det er hevet over enhver tvil ut fra de bevisene vi har lagt frem at tiltalte med vitende vilje har latt en asylsøker uten arbeids- og oppholdstillatelse å jobbe ved bedriften.

Sådde tvil

Forsvareren uttalte i sin sluttprosedyre at retten ikke kunne være sikker på at sms-korrespondansen var mellom tiltalte og asylsøkeren, og at en derfor ikke kunne ta dette som et sikkert bevis. Han fortalte også at vitneutsagnene var usikre.

Bildene av asylsøkeren i arbeid mente han også at kunne dreie seg om skrytebilder og at de ikke beviste noe.

Forsvareren mente derfor at tiltalte burde frifinnes.

Om retten likevel mente at tiltalte var skyldig, mente han at han burde dømmes så mildt som overhodet mulig. En av årsaken til dette er at saken har tatt to år å få opp i rettssystemet. En annen at han hevdet  påtalemaktas bevisbyrde var så tynn at de maks hadde bevis for åtte tilfeller hvor asylsøkeren hadde oppholdt seg på bedriften.

Dette i sum mente han at om retten fant tiltalte skyldig, måtte føre til en mild bot, maksimum halvparten av det aktoratet mente var riktig.

Dom i saken avsies i neste uke.