– Det er galskap og 40-årskrise samtidig. Ja, litt begge deler. Men det handler om å utfordre seg selv, og tøye en grense. Jeg gleder meg sinnsykt!
Ali Halmas bobler over av energi og entusiasme, der han tripper langs stiene på Teigan på Hadseløya.
Han kan nesten ikke vente
Det er ikke mange dager til han beveger seg over Lofotens fjellrygger, fra Reine til Svolvær langs stier og strender, gjennom bygder og fiskevær, over ikoniske broer, fra morgen til neste morgen og enda lenger, uten søvn.
Her på Teigan løper han ofte, og kjenner både stiene og toppene godt.
I Lofoten skal han løpe det som er omtalt som «Norges beste terrengløp» – Lofoten Ultra-Trail – 166 kilometer og 7.000 høydemeter på 36–40 timer.
For de fleste høres det nok litt vel ekstremt ut. Men Ali har drømt om dette løpet lenge, også før han begynte å løpe for bare halvannet år siden, og også før han ble akutt syk i fjor.
Det skal vi komme tilbake til.
– Jeg blir happy
Det er ingenting ved Ali som tyder på at han ikke er 100 prosent frisk, der han beveger seg i hadselnaturen. «Fantastisk» er et ord han gjentar igjen og igjen når han beskriver naturen her og tilgangen vi har til den.
– Vi e så fette heldig!
Ali sparer hverken på godordene eller de nordnorske banneordene når han snakker om sin kjærlighet til naturen.
– Du kan gjerne si jeg er «fette gal» eller noe, men når jeg er på fjellet, om jeg springer eller går, så får jeg en sånn sinnsykt stråling, jeg blir happy. Jeg blir full av adrenalin, og er i ei egen boble, en egen verden. Jeg bare elsker å springe.
– Hadde du trodd du skulle komme dit?
– Næsj! utbryter Ali, og ler.
Hadde noen spurt han for et par år siden om han ikke skulle begynne å springe, tror han at han hadde utbrutt «er du fette gal, det gidder jeg ikke, det er så kjedelig», og funnet på mange unnskyldninger til å la være.
– Jeg kunne faen ikke springe to kilometer, sier han og ler.
Det er noe med løping i fjellet, som Ali nesten har vanskelig for å sette ord på.
En glede han ikke har kjent på før, en ro og energi samtidig. En stråling, kaller han det selv. For ham er løping medisin.
En fjellsame fra Marokko
Det var en god kompis som fikk han med på den første løpeturen, den samme kompisen som tipsa VOL om Alis plan om å løpe ultramaraton i Lofoten.
Ali hadde tidligere elsket å spille fotball, og mange kjenner ham godt fra banen, som både spiller og dommer.
Men han begynte å merke at han gikk sur hjem fra trening, og derfor slutta han like greit med det.
Løpinga viste seg å være det motsatte av kjedelig, og etter hvert ikke så tungt heller. Ali oppfordrer alle til å prøve, og påpeker at man ikke trenger å løpe hverken langt eller fort.
– Du må huske: en plass må du starte! Uansett hvor sakte du løper, eller hvor sakte du går, så slår du i hvert fall de som ligger hjemme på sofaen. Er du med? Du har vunnet over dem! Tenk positivt, sier han.
– Jeg kaller meg fjellsame. Det er kanskje ikke noe en kan si? Men jeg kaller meg det.
– En fjellsame fra Marokko?
– Ja, en fjellsame fra Marokko.
Ali ler mer. Han ler generelt mye. Gleden han får fra løpinga smitter over, og den vil også ta han gjennom de 166 kilometerne i helgas løp, eller i hvert fall så langt det går.
Løpet snirkler seg fra Kirkefjord innerst i Reinefjorden, over flere fjell, forbi Kvalvika, langs kysten forbi Nusfjord og videre gjennom Nappstraumtunnellen, sikksakk over Austvågøy, forbi Haukelandsstranda og flere andre kjente strender, videre over fjellet og rundt via Gimsøya til Austvågøy, før det hele ender i Svolvær.
– Faen det er jo langt. Men hvis jeg ikke klarer å fullføre, hva faen, det gjør jo ingenting!
«Inni helvetes» smerte
– Svulst? Ka i faen e svulst?
Det var det Ali rakk å tenke, der han lå i sykehussenga og fikk beskjeden: han hadde en diger svulst i hodet.
– Jeg hadde aldri hørt om svulst engang. Jeg var jo frisk! Men plutselig hadde jeg en jævlig stor en i hodet. Man blir jo sjokkert, man skjønner ikke hva som skjer.
Få dager før hadde han løpt i fjellene i Lofoten. Han hadde følt seg helt fin på toppen av både Vågakallen (943 m.o.h. ) og Lofotens høyeste fjell Higravtinden (1.146,9 m.o.h.), på grensa mellom Hadsel og Vågan.
Det eneste var kanskje en uvant klikkelyd i hodet mens han løp.
Ingenting annet.
Etter Lofoten-turen dro han til Bodø for å besøke en kompis. Det var der han kjente at noe ikke stemte helt. Han prøvde å sove det bort, men våkna med intens hodeverk.
– Jeg hadde en inni helvetes smerte i hodet mitt, og tenkte bare «faen det går ikke an, jeg må ringe legen».
Legevakta ba ham prøve å ta paracet og ibux, og kanskje nesespray, og se om det gikk over.
Det gjorde det ikke, og etter hvert begynte også det høyre øyelokket hans å henge. Ali ringte flere ganger til både legevakt og ambulanse, men klarte ikke tenke klart, og klarte kanskje ikke å beskrive helt hvor ille det var.
Han husker ikke helt hva han sa.
Kompisen han bodde hos hadde reist til Oslo, og Ali var alene i leiligheta. Da han bråvåkna midt på natta, var det enten fordi han mista pusten, eller fordi smerten var så intens. Han vet ikke.
Denne gangen sa legevakta at han fikk komme inn om morgenen, og Ali ba en annen kompis om å hente ham. For sikkerhets skyld låste han opp ytterdøra. Han var redd noe skulle skje før kompisen rakk å komme.
– Enten dør jeg nå eller senere
Da han først kom seg til legevakta den morgenen, bar det rett inn på sykehus.
Øyet var fullstendig lamma, han klarte hverken åpne det eller bevege på det. Det var på sykehuset han fikk beskjeden om hjernesvulsten, som var nesten sju centimeter stor. Slike svulster kan ofte være fra én til to centimeter.
Så kom det en masse informasjon om prøver og prognoser, Ali følte seg overvelda. Heldigvis kom en kompis og var med ham på sykehuset.
– Ble du redd?
– Ja, altså jeg var redd, og samtidig tenkte jeg at dette var noe jeg ikke kunne gjøre noe med. Hva er det verste som kan skje? Vi kommer jo alle sammen til å dø, så enten dør jeg nå eller senere.
Ali erkjenner at det kanskje høres trist ut å tenke sånn. Men det var ikke sånn at han ga opp av den grunn. Han ville bare ikke bruke for mye energi på noe han ikke kunne styre selv.
– Jeg kan ikke gå å grue meg og være redd for ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg var jo fette heldig, hvis man ser det i perspektiv.
Den uvedkommende klumpen i hodet til Ali, viste seg å være godarta, og var altså ikke e kreftsvulst. Det er stor forskjell på godartede og ondartede hjernesvulster, og prognosene for å overleve.
Når svulsten er godarta lever cirka 96,5 prosent av mennene og 75,3 prosent av kvinnene etter fem år. Får man derimot en ondarta hjernesvulst, altså kreft i hjernen, lever bare 27,8 prosent av mennene og 29,7 prosent av kvinnene fem år etter, ifølge Kreftforeningen.
Ali hadde altså fått den «snillere» typen svulst, og trengte ikke engang å operere. En medisin han tar to ganger i uka skal krympe svulsten tilbake til ingenting. Hvis alt går etter planen, og han ikke merker synsforstyrrelser, kan han bli frisk av medisinen alene.
Et liv med motgang
I midten av måneden skal han på kontroll. Men først skal han altså løpe ultramaraton i Lofoten.
– Jeg går ikke rundt og tenker på at den er i hodet mitt, sier Ali om svulsten.
Legen har sagt at det går bra å trene, og selv om det ligger baki hodet en plass at han bør være forsiktig, så kjenner han seg frisk.
– Du vet, det som ikke dreper deg, det gjør deg bare sterkere, sier Ali.
Han bor på Melbu sammen med katten Micho.
Ali har møtt motgang før. Han kom til Norge fra hjemlandet Marokko som mindreårig i 1999, og tilhører urbefolkninga berbere. Men ti år senere ble han vedtatt kasta ut av landet, fordi Utlendingsnemda mente han egentlig var fra Algerie. Ennå er han i Norge uten oppholdstillatelse.
– Utlendingsnemnda har aldri møtt meg. De aner ikke hvem Ali er. Jeg er et nummer. Ikke noe mer, sa han til Vesteraalens Avis i 2019.
Nå er saken igjen til behandling, forteller Ali, etter en ny klage. Han venter ennå på svar fra Utlendingsnemda, og imens kan han hverken jobbe, leie leilighet, reise ut av landet, eller ellers leve helt som normalt.
Han mangler personnummer, og er derfor avhengig av andre for å klare seg. Heldigvis har Ali et stort nettverk av venner som støtter og hjelper ham. Det er slik han kan ha telefon, og en leilighet å bo i. Vennene har heia på han i oppholdstillatelse-saken, de heia på han da han ble syk, og de heier på han nå når han skal løpe ultramaraton – selv om de også synes han er «fette gal», ifølge Ali selv.
– Æ får frysning. Nåkka inni helvete, æ får frysning av dette her, sier Ali, mens bildene glir over TV-skjermen til episk musikk.
Hjemme i lenestolen på Melbu blir han igjen entusiastisk, når han viser en video av løpet han snart skal delta på. Løpere fra hele verden kommer for å delta, både profesjonelle og amatører.
– Jeg kunne vært lam, eller «you name it». Tenk, nå skal jeg oppleve dette her. Så heldig jeg er! stråler han mens han peker og viser.
– Men som jeg sier, jeg har vunnet allerede. Jeg skal delta! Og endelig skal jeg gjøre noe jeg har jævlig lyst til å gjøre selv – uten at noen kan nekte meg det.
– Da innså jeg at jeg ikke klarer å lyve overfor meg selv lenger. Jeg trenger hjelp