For på Barkestad på vesle Dyrøya ytterst i havgapet i Vesterålen, er 54-åringen bygdas siste næringsdrivende.

Som helgependler til familiens nye hjem i Sigerfjord kan han ikke kalle seg øyas siste fastboende. Den æren tilfaller en tilårskommen herre litt lenger bort i bygda. Men som næringsdrivende er han så absolutt den siste mohikaner i ei bygd som for bare et par tiår siden hadde skole, postkontor, nærbutikk og fiskekjøper – og slip.

Men med unntak av plastindustrien er bygdas noen og førti bygninger i dag transformert til en ren hyttebygd, med stor aktivitet i sommerhalvåret.

Nummer 31

Anlegget som i dag bærer navnet Barkestad Plastindustri ANS har røtter tilbake til 1922, og har vært eid av Nikolaisen-familien siden 1970. Tommy vokste bokstavelig talt opp her, og sprang i føttene til sin far Vidar lenge nok til at han slutt ble ansatt og etter hvert tok over hele drifta.

I likhet med andre anlegg som fortsatt er med i næringa, måtte også Barkestad følge med i utviklingen. Så for ti års tid siden ble hovedhallen både løftet og forlenget, slik at det ble mulig å ta inn en moderne sjark. Og ikke bare det; man må også ha plass til å forlenge den. Hekkpåbygg har blitt Barkestads spesialitet, og Finnmarks-båten som står i hallen under besøk, er påbygg nummer 31 siden de startet med dette i 1997.

Smått og stort

Tommy har konstruert former for hekkpåbygg til flere ulike sjarktyper, og har i tillegg til egne kunder også produsert påbygg for salg til andre verft som gjør tilsvarende jobber. Når det virkelig går unna og det hentes inn arbeidshjelp går det rundt seks uker på et slikt prosjekt, men om kunden har tid til at det kommer andre prosjekter innimellom, går det enda noen uker.

- Vi er et typisk reparasjonsverft, så det er viktig å kunne ta de oppdragene som kommer brått på.

For om han ligger usentralt i forhold til urban asfaltlogistikk, så er tilfellet det stikk motsatte i forhold til kundenes logistikk. Barkestad ligger perfekt plassert i Øksnes Vestbygd, i kort avstand både til båter som driver fiske eller båter som er på tur til eller fra fiske.

Og i likhet med andre små reparasjonsverft, så er også Tommy allmennpraktiker med kunnskap om alt fra metallsveis til hydraulikk, trearbeid og elektro.

Plusser og minuser

- Det er både fordeler og ulemper med å drive på et slikt sted. Men vi har jo rutebåtforbindelse og det er ikke så alt for langt å gå inn med egen båt hvis det står om. Og det er jo her vi har kundene, så da er det her vi må være.

Og nå er intervjuet kommet til det punktet Oddgeir Bruaset i NRK, stiller spørsmålet «Men blir det ikke ensomt her ute, da?»

- Nei. Stort sett har jeg jo selskap her ute av folk som er her med båtene sine. Men i enkelte perioder på vinteren kan det være stille. Det gjør ingenting, det er godt å være alene også. Det er et fint liv å holde på her ute, her styrer jeg dagene helt som jeg vil, sier Tommy. Han har prøvd det vanlige arbeidslivet inne på Sortland også. Men det endte med at han dro tilbake til Barkestad.

- Det var ikke noe særlig. Det var de samme historiene hver dag. Her ute har jeg forskjellige folk å forholde meg til hele tida, så da blir det de samme historiene bare et par ganger om året, ler han hjertelig.

Nok av fritidssysler

Fritida her ute går med til å nyte frisklufta, enten til sjøs eller med joggesko bortetter stedets eneste veg.

- Og noen ganger opp på toppene. Men da skal det være godt vær, ler Tommy.

Og får han lyst på mer båtarbeid enn det kundene har kommet med, blir han ikke arbeidsledig med det første. Sammen med andre engasjerte båtvernere har han nemlig tatt vare på 60-fotingen «Gerhard Jakobsen», som gjennom 39 år var bygdas flaggskip og en av de viktigste leverandørene av fisk til mottaket på Barkestad.

Ifølge reglene skal en slik båt aldri tilbake i fiske, og må derfor hugges opp. Men om man stifter en ideell forening med verneformål kan båten likevel få leve. Så i fjor høst tok Tommy og etterkommere av familierederiet affære. Denne båten kunne de ikke la gå til huggerne.

- De kan jo ikke vare evig disse båtene, noen må jo bort. Men det er mange fine båter som har blitt ødelagt de senere årene, det er det ingen tvil om. For min del handlet det om at det var akkurat denne båten. Jeg har jo vokst opp med den, og selv om jeg ikke har rodd med den har jeg jobba bra mange timer om bord der, ler han.