Året er 1984, og Linda, som den gang het Johnsen til etternavn, har staket ut kursen for livet.
Hun har slektninger med gård lenger nordpå, hvor hun hadde tilbrakt alle somrene sine, og den tøffe jenta er fast bestemt på å selv bli enten agronom eller dyrlege. Etter å ha fullført det første året på videregående hjemme på Myre, flytter hun i 1985 til Sortland for å fullføre de to gjenstående årene på realfaglinja. Men så får hun beskjeden som gjør henne uaktuell for de to yrkene hun skulle velge mellom.
– Jeg fikk påvist allergi for både pollen og for dyr. Så da jeg var ferdig med videregående, ante jeg ikke hva jeg skulle finne på.
Til Libanon
Linda jobber en periode, før den daværende kjæresten begynner å prate om å starte på fagskole i Forsvaret.
– Jeg synes det virket litt spennende, så i 1988 dro vi på opptaksprøve begge to. Jeg kom inn, men det gjorde ikke han, så jeg takket nei. Det har vel litt med kjærligheten å gjøre.
Men året etter kommer hun seg inn i førstegangstjenesten. Linda drar først til Jørstadmoen ved Lillehammer, og deretter begynner hun på Setermoen, hvor hun lærer elektronisk krigføring.
– Det året jeg var på Setermoen, var det første året tyskerne var med på NATO-øvelse. Det var veldig spesielt, og det var mye diskusjoner og følelser rundt det, med tanke på andre verdenskrig.
Hun forteller om en fin tjeneste på Setermoen, hvor hun var mye ute i beltevogn og tilbrakte mange av døgnene ute i feltet.
– Jeg synes det var veldig artig, og vi var en del soldater som pratet om FN-tjeneste, så det var naturlig at jeg søkte om det etter førstegangstjenesten.
Det gjør også han som er ansvarlig for finmekanikk og blant annet reparerer kikkertutstyr, men han kommer ikke videre på grunn av dårlig hørsel.
– Da ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å ta en sånn jobb i Libanon. Og jeg har aldri sagt nei til en utfordring. Når man ikke vet hva man går til, er det ikke noe problem å si ja.
Linda får opplæring på daværende Helgelandsmoen leir i Buskerud, før hun reiser ned til Libanon i mai 1990.
Én av tre kvinner
Rundt 170 norske soldater holder til i leiren Linda kommer til i det libanesiske innlandet. Kun to andre var kvinner.
– Men det var jeg vant til. Under førstegangstjenesten på Jørstadmoen var jeg helt alene som jente. Og jeg er oppvokst på kaia på Myre og er vant til å omgås mange mannfolk og har aldri hatt noe problem med det.
Linda legger til at hun var nøye på å skille privatliv og militærliv.
– Jeg stod på og gjorde det samme som guttene, jeg stilte på samme vilkår som dem. Jeg hadde ikke noen tilrettelegging og forlangte heller ikke det.
Mannfolkene i leiren ser også at hun var en av dem, og det får hun også bekreftet når de skal ut på byen.
– Jeg hadde stylet meg opp som ei jente. Da var det et par som bare satt og så på meg og sa: «Jøss, Johnsen, du er kvinnfolk». Sånn sett har jeg aldri reflektert over at jeg var en av få jenter. Men vi tre kvinnelige soldatene holdt jo sammen. Vi bodde sammen, og jeg har hatt god kontakt med dem siden. Den ene var til og med forloveren min da jeg giftet meg første gangen.
Savnet sjøen
Linda jobber i det lille, norske verkstedkompaniet, som ligger midt inne i den irske bataljonens ansvarsområde. Linda og de andres jobb er blant annet å reparere og vedlikeholde sambandsutstyr, både radarer, telefoner, radioer og kikkerter, og de jobber for hele UNIFIL, FNs midlertidige styrke i Libanon.
– Da måtte vi mye ut av leiren. Vi hadde mye stort kikkertutsyr som var fastmontert på checkpointer og leirer rundt omkring i Libanon, så vi var en del ute på inspeksjoner for å gå over utstyret, og da fikk vi jo sett mye av landet.
Men tilbake i leiren, midt i landet, blir det uvant for Linda å oppholde seg når de stenger portene om kvelden.
– Det var veldig rart å være innlands. Jeg er vant til å ha sjøen rundt meg og har veldig sterke bånd til det. Jeg var i Libanon på sankthansaften, og for meg er det å dra med storfamilien ut til et område ved Nyksund og lage bål og grille, til dans og musikk. Og her satt jeg inni landet uten vann rundt meg og kjente veldig på hjemlengselen. Men det var egentlig eneste gangen jeg kjente på et så stort savn.
Rent kulturelt var tilværelsen også annerledes.
– Det var jo et helt annet syn på kvinner og på hvordan samfunnet skal fungere, men det er helt utrolig hvor fort ting normaliseres.
Ble beskutt
I løpet av Lindas halvår i Libanon skjer det enda mer dramatiske ting i Midtøsten. Torsdag 2. august 1990 går Irak og leder Saddam Hussein inn for en invasjon av Kuwait, og Golfkrigen er i gang.
– Grunnen til at jeg husker det spesielt godt, var at samme torsdag skulle jeg på Israel-tur, som presten vår arrangerte. Men grensen ble totalstengt i over en måned, så vi kom ingen vei.
Kort tid etter at Kuwait blir invadert, kommer Linda og de andre i følget også ut for en skarp situasjon i Libanon.
– Vi skjønte det var skarp alarm, vi kjente det på stemningen. Da var det bare å springe til nærmeste bunker og vente til situasjonen var over. Vi hadde flere situasjoner i området, men det var aldri så nært at vi følte oss truet, vi hadde oversikt over i hvert fall tre store grensestasjonene fra leiren vår. Ble vi beskutt, så vi det raskt.
Linda forteller at det blir sagt i leiren at hvis det oppstår en krigssituasjon, vil irene i området gå i bunkeren, fullstendig i dekning. Svenskene vil gå i stilling, mens nordmennene vil sitte på taket og ta bilder.
– Det var det de sa om nordmenn, og vi gjorde det faktisk også: Vi satt og tok bilder av bombenedslagene. Helt til vi syntes det ble litt nært, da gikk vi i dekning.
Hun forklarer den fotografiske modigheten med at sikkerhetsrutinene var gode.
– Så lenge jeg fulgte dem, følte jeg meg trygg. Vi respekterte alle rutinene vi skulle følge. Vi nordmennene var godt drillet og trent og visste hva vi skulle gjøre.
Men en gang, når hun og følget kommer litt for sent til en checkpoint, som egentlig stenger klokka 18, blir de beskutt. Også det forteller Linda om i en avvæpnet stil.
– De skjøt på oss, og vår reaksjon var å se på klokka. Også kjørte vi videre. Det høres jo merkelig ut, men vi bare sjekka hva klokka var og skjønte at vi ble beskutt kun som en advarsel. «Hei, nå strekker dere strikken litt, samtidig har vi aksept for det, og dere kan dra». Så kjørte vi videre.
Men til tross for noen dramatiske situasjoner kunne de norske soldatene slappe av med stort sett et vanlig dagligliv etter endt vakt.
– Jeg trente blant annet badminton der nede flere ganger i uka, og jeg deltok i et UNIFIL-mesterskap i badminton. Vi hørte fra andre som hadde vært på flere kontingenter at det var spesielt bra samhold i vår gruppe. Vi tok vare på hverandre, og det var mye fliring og mye aktivitet i Libanon.
Fikk to sønner
Det er november 1990, og halvåret i FN-tjeneste er over for Linda. Hun har søkt om å få være et halvår til, men får nei. Så hva skal hun gjøre nå?
– Jeg flyttet etter hvert til Narvik og begynte på data- og elektrolinja på ingeniørhøgskolen, før jeg byttet linje til bygg- og miljøteknikk. Det var den utdanningen jeg fullførte. Og mens jeg gikk der, traff jeg en av dem jeg var i Libanon med, Ola. Med ham skulle Linda bli gift i 15 år, og de får to sønner, Sebastian og Simen, som i dag er henholdsvis 19 og 22 år og begge bor i Vesterålen.
Yrkesmessig blir det etter utdannelsen mye flytting for nye jobber for familien.
– Etter utdanningen flyttet jeg til Oslo, hvor jeg fikk en spennende jobb. Jeg var én av fire som ble ansatt for å kjøre et prøveprosjekt på styring av bygg- og anleggsfall i byggeprosjekter. Nå er jo det et krav. Å få jobbe med nytenking var spennende, men det er klart at når man får unger, blir man mer opptatt av hvor man har familien, og vi ble enig om å dra nordover igjen.
Havnesjef uten å vite det
Linda vender kort tilbake til Forsvaret gjennom jobb i Forsvarsbygg i Harstad. I 2001 får hun jobb som arealplanlegger i Sortland kommune, en jobb hun har til 2008. Så får hun tilbud om å være teknisk sjef på Værøy. Og hun som aldri sier nei til en utfordring, takker etter et lite familieråd ja til jobben.
– Jeg må innrømme at jeg måtte ta frem et kart og sjekke hvor Værøy var. Det var jeg ikke helt sikker på. Jeg var på den tiden skilt, så det var meg og guttene, og vi hadde en runde på om vi skulle prøve dette. Og vi tok sjansen på flytte til langt uti havgapet i Lofoten. Læringskurven ble bratt, for hun hadde mange funksjoner. I den lille kommunen var hun både brannsjef, teknisk sjef, kommunalteknisk sjef og eiendomssjef.
– Havnesjef oppdaget jeg også at jeg var etter hvert. Jeg var på jobb og fikk beskjed om at kapteinen på Green Rives skulle ha tak i meg. Hvorfor skulle han det, spurte jeg. Jo, fordi du er havnesjef. Jeg visste ikke hva det innebar, og da ringte jeg faktisk Hugo Næss, den eneste havnesjefen jeg kom på.
Den daværende havnesjefen i Sortland ga henne en lyninnføring av hva som forventes av en havnesjef, og Linda fikk ringt tilbake til kapteinen og hjulpet ham med det han lurte på.
– Det var bare å ta ansvar og gjøre så godt man kunne.
Linda ble på Værøy i halvannet år, før hjemlengselen ble for stor for guttene.
Hun omtaler det som veldig spesielt å leve i et samfunn med kun 750 innbyggere.
– Alle vet hvem du er og du vet overhodet ikke hvem alle er. Alle ser og følger med det du og ungene holder på med, og det er nok enklere å «ta» noen som ikke har tilhørighet på øya. Men det var lærerikt, og det er veldig mange fine folk på Værøy, og jeg drar tilbake minst én gang i året. Jeg liker meg veldig godt der, det gir meg ro, og som hobbyfotograf elsker jeg å ta nærbilder av elementer i naturen der.
Nettdate
Det var på Værøy, eller rettere sagt da Linda bodde på Værøy, at hun også traff sin nåværende ektemann.
– Han er fra Bodø, og jeg traff ham på nettdating. Jeg chattet med ham, en kort sekvens på utvekslinger før vi avtalte å treffes. Siden har vi vært sammen. Men jeg var veldig skeptisk.
– Til ham eller nettdating som konsept?
– Jeg hadde ikke noen tro på at dette skulle bli til noe. Men han bet seg nå fast, og jeg er veldig glad for det i dag. Vi utfyller hverandre og har det artig i lag.
Etter halvannet år på Værøy flytter Linda tilbake til Sortland, men har jobb som teknisk sjef i Hadsel. Fredag 13. august 2010 slutter både hun og oppvekstsjefen i Hadsel i sine toppstillinger etter en periode med turbulens på arbeidsplassen.
– Vi var to som sluttet med sluttpakke. Jeg vil ikke bruke energi på å snakke om det. Det var ei erfaring å ta med seg, og det var et kapittel som det var greit å legge bak seg. Trivsel er noe man tar med seg, det er mitt livsmotto, sier Linda kort og knapt om saken i dag.
Regionalt ansvar
Så begynte et nytt jobbkapittel, som fortsatt pågår. I 2011 får hun jobb i Statens vegvesen på Sortland som prosjekteringsleder med ansvar for regulerings- og byggeplaner i vegvesenets regi. I april 2014 får hun sin nåværende jobb, som regional fagkoordinator for kollektiv og universell utforming av vegvesenets prosjekter i region nord.
– Det er litt misjonsarbeid. Vegvesenet er flinke til å bygge veier, men kollektiv og universell utforming er noe det har vært økt fokus på de senere årene. Jeg er så glad for at jeg får jobbe med det, det handler om likeverd, og at vi bygger samfunnet at flest mulig kan være med. For meg er det en herlig tanke. Jeg kjenner det er noe jeg brenner for og gir mening å jobbe med.
Etter jobb drar hun tilbake til huset hun har kjøpt, barndomsgården til en venninne nord på Strand.
– Der har vi det helt fantastisk, med egen sandstrand og et deilig naust. Det er en perle på jord.
Vil tilbake til Libanon
Rundt 22.000 nordmenn har tjenestegjort i Libanon på 1970-, 80- og 90-tallet. Mange har slitt psykisk etter å ha kommet tilbake til Norge, men Linda er ikke én av dem. Forsvarets veteranforeningen, som i dag har 99 medlemmer bare i Sortland, er et av tiltakene for at soldatene skal få snakket ut om det de har opplevd.
– Jeg kjenner faktisk ikke så godt til veteranforeninga her på Sortland. Rett og slett fordi jeg ikke har kapasitet til å være med på det. Men jeg var med på jubileumstreffet rett før jul, da det var 25 år siden jeg var i tjeneste. Det er viktig å treffes og reflektere sammen på de tingene du opplever når du er i utenlandstjeneste. Andre folk klarer ikke å sette seg inn i det du har opplevd. De klarer ikke følelsene og opplevelsene vi har fra den tiden.
Linda har flere forklaringer på hvorfor hun selv har klart seg så fint etter Libanon-tiden.
– Da jeg kom tilbake, var jeg med og startet veteranforeningen i Narvik. Og jeg hadde veldig mange rundt meg som hadde vært i FN-tjeneste. Han jeg giftet meg med hadde jo vært der og flere venner og familiemedlemmer hadde vært der. Så vi var en stor gjeng som kunne prate om de opplevelsene og følelsene vi satt igjen med. Jeg tror mange som kom fra Libanon hadde et stort behov for å prate om det, men jeg tror andre folk etter hvert ble lei av å høre om det.
Hun mener derfor veteranforeninger er viktig.
– Ikke minst de som ikke har noen andre, de som har etterskader av en sånn tjeneste, og som har slitt med psykiske problemer. Det er ikke alt vi opplevde som var rett navla, det blir litt sånn ute-av-deg-selv-opplevelse.
– Men jeg hadde en bra tjeneste, for jeg er god på å prosessere ting etter hvert, og jeg tror også jeg er sterk psykisk, så jeg har ingen negative effekter fra den tiden, heller positive. Jeg har vokst som menneske, lært mye om meg selv både å være i en sånn situasjon at du er stengt i en leir blir konfrontert med en helt annen virkelighet enn det er i Norge. Jeg er sånn at jeg er til stede i nuet, jeg ønsker å ta innover meg og reflektere det jeg skjer rundt meg. Jeg gjør det fortløpende.
– Har du vært tilbake i Libanon?
– Nei, men jeg har veldig lyst og har kikka mer og mer på det. FN-foreningen lager med jevne mellomrom turer, men det har aldri passet. Kommer det et tilbud snart, og det passer, kommer jeg til å dra.
Idet intervjuet går mot slutten, kommer hun på en negativ konsekvens av Libanon-oppholdet.
– Jeg satt der nede og pusset kikkertutsyret med eteraceton. Før jeg reiste til Libanon, hadde jeg fotografisk hukommelse, så å si. Det hadde jeg ikke da jeg kom tilbake. Eteraceton er fettløselig, og hjernen består av 90 prosent fett. Jeg tror nok hukommelsen min har lidd av det.
– Har du søkt erstatning?
– Nei, hvordan skal jeg dokumentere det? Det er kun en opplevelse jeg har, bare en refleksjon jeg har hatt over det. Det man har tapt, det har man tapt. Det kan man ikke gjøre noe med, sier Linda Grønning og smiler.
Det er slik hun liker det – å akseptere at ting er som det er, samtidig som man må ta de utfordringene og mulighetene som byr seg.
– Jeg er ikke blid hele tiden, jeg har nedturer og dårlige dager som alle andre, men jeg tror at trivsel er noe man har med seg. Skal man ha det bra, må man starte med hodet sitt, det er der det ligger.