Jeg treffer Trond der han i dag jobber. På SMV Hydraulic på Stokmarknes. Her er han daglig leder og salgsansvarlig. Siden 2012 har han jobbet i bedriften, som i en årrekke har vært i hans families eie.
Han tar meg imot med et varmt smil og et fast håndtrykk, før vi finner et ledig møterom for å snakke om hva det var som gjorde at han endte opp i Vesterålen etter å ha bodd borte siden midten av 80-tallet.
For Trond, som har mamma fra Horten og pappa fra Hadsel, kom flyttende opp til Vesterålen første gang i 1972 som seksåring.
– Bestefar drev SMV Hydraulic, som da var et verksted i Eidsfjorden. Han ble syk, og pappa skulle opp og passe på bedriften litt. Det endte med permanent flytting, forteller Trond.
Flyktet
For hans egen del var Sortland hans hjemplass til han nærmet seg tjueåra. Så var det slutt.
– Jeg og nær halvparten av de andre på gymnaset «rømte» i 1985. Jeg begynte å jobbe på hotell i Oslo. Det var dårlig betalt og midt i «jappetida». Alle andre hadde tre jobber for å henge med, men vi hadde det gøy, minnes Trond.
Han sier videre at han ble reddet av militæret, og etter ett år i Kongens klær, bestemte han seg for å bli ingeniør. Først var det ett år i Harstad, så ett i Bodø før han tok noen år i Oslo til slutt.
– I runde to i Oslo ble det tre jobber på meg, men da var jappetida over. Problemet da var at det kanskje ble litt lite fokus på skole og altfor mye fokus på jobb.
Det endte med at en deltidsjobb som teknisk tegner ble permanent. Det ledet han inn i det som skulle bli hans virke fra 1992 til 2012, nemlig tetninger.
Jo da, du leste riktig. Tetninger. For Trond skulle nemlig blir tetningsekspert etter hvert.
– Tetninger er gummiringer, eller ringer laget av teflon eller annet materiale som brukes i alt fra vannkraner til oljerigger. Det er da spesielt den sistnevnte bransjen jeg har jobbet mot.
For Trond ble det i hans første jobb fokus på å jobbe med å designe tetninger til og med. For å illustrere hva jobben gikk ut på, tar han fram et stort kjent bor.
– Alle kjenner til tunnelboret «Jern Erna». Det er jo egentlig en liten versjon av en ordentlig stor tunnelboremaskin. En slik har et tetningssett som er tretten meter i diameter og koster 130 til 140.000 euro per sett. Når han snakker om tetninger, er det tydelig at han er engasjert. Dette er noe han kan mye om. En «ting» de aller fleste tar for gitt har denne mannen solgt for millioner av kroner i en årrekke. Dette er hans spesialfelt.
Busak-Shamban
Det første selskapet han jobbet i var det tysk-amerikanske Busak-Shamban. Etter noen år der, flyttet han i 1997 til Stavanger for å prøve lykken i et lite nystartet selskap. De fikk ikke innpass i oljebransjen, og etter 1,5 år der var det slutt. Da ville skjebnen sende han ut av landet.
– Jeg var på søken etter ny jobb, og sendte ut e-post til alle kontaktene mine i hele verden. Det begynte å bli ganske mange etter hvert. Der skrev jeg og ba om tips til jobber. Det eneste kriteriet jeg hadde var at det ikke var i Norge.
Årsaken til dette var at han nettopp hadde gått ut av et elleve år langt forhold, og ikke hadde noe som bandt han til Norge. Han beskriver det litt som «nå eller aldri». Det ble nå.
For etter noen dager tikket det inn en e-post fra en tidligere sjef i Sveits, vedrørende en stilling i Singapore.
Igjen så var det selskapet Busak-Shamban, et av verdens største på tetninger.
– Jeg fikk en e-post på onsdag med spørsmål om jeg kunne komme på jobbintervju på mandag. Jeg takket ja, og bestilte billett først, før jeg sjekket kartet hvor Singapore var, minnes Trond.
Singapore neste stopp
Det endte med at han fikk jobben. Etter høstjakta 1999 pakket han de viktigste sakene sine i noen pappesker, sendte dem nedover før han selv satte seg på flyet mot nye eventyr. Mens han satt på flyet ble Busak-Shamban solgt til et britisk investeringsselskap.
– Da jeg kom ned dit, ble jeg kalt inn på sjefens kontor. Han sa ganske klart fra at verken han eller jeg egentlig hadde noen jobb der. Jeg hadde kontrakt i 1,5 år da. Så jeg satt vel mer eller mindre på ræva i 1,5 år.
Da kontrakten var utløpt, prøvde han samme stunt som 1,5 år tidligere i Norge. En ny e-post fra Trond gikk ut. Denne gangen fikk han jobb hos verdens største produsent av tetninger, det tyske familieeide selskapet Freudenberg. De hadde, da Trond sluttet der i 2012, 34 000 ansatte og en årlig omsetning på 7,5 milliarder Euro.
Traff kona
I denne jobben hadde han ansvaret for bakdørssalg av tetninger til bedrifter i stålbransjen i store deler av Asia. Faktisk strakk hans ansvarsområde seg fra Middelhavet til India, og helt ned til New Zealand. Dette var en jobb han trivdes og lyktes i. Da han ble ansatt, hadde hans ansvarsområde en omsetning på 500.000 DM. Da han sluttet, hadde han økt omsetningen til 4,5 millioner Euro.
Trond hadde da basen sin i Singapore. Det var også her han traff kvinnen som skulle bli hans kone og mor til barna deres.
– Singapore er et land med mange utlendinger. Dette med utleieboliger er veldig mye brukt. Så firmaet som ansatte meg, koblet meg opp med en eiendomsmegler som skulle finne et hus til meg. Den eiendomsmegleren jeg fikk er i dag min kone, og jeg har to barn med henne, sier Trond om kona Sarah-Jane.
Hun er britisk statsborger, men hadde selv bodd i Asia i 23 år da hun og Trond flyttet til Norge i 2012.
Men hva var det som fikk dem til å pakke sammen livene sine og flytte til Vesterålen?
– Sommeren 2011 satt vi ved et lite fjellvann her i Vesterålen. Ungene lå og sov inne i teltet. Det var første gangen vi begynte å tenke på å flytte til Europa.
Det endte med at Trond søkte noen jobber i Europa. Hovedsakelig i Italia og Tyskland, men også noen i Oslo. I denne prosessen med jobbsøknader og intervjuer, fikk Norlense nyss om at han var på frierferd. Det samme gjaldt hans onkel på SMV Hydraulic på Stokmarknes. Etter noen runder i tenkeboksen, falt familien ned på valget om å flytte til Vesterålen.
– Vi satte oss ned og regnet på hva vi ville få for pengene, og hvordan det var å leve. Vi ville helt sikkert fått flere frynsegoder og bedre lønn i fastlands-Europa. I Oslo ville vi fått bedre lønn der også, men når vi veide det opp mot hva det ville koste å bo og reise til og fra jobb, så vi at vi totalt sett ville få det bedre her oppe.
Overgangen ble imidlertid brå.
– Å reise fra en plass hvor det er 27–33 grader hver dag hele året, til det vi har her, kan nok virke som galskap for mange. For oss ble det en overgang, men samtidig var det å komme til en plass hvor luftfuktigheten ikke var tidvis uutholdelig, noe vi likte.
Moro
Men årene i Singapore er noe han og kona sent vil glemme.
– Før vi fikk barn hadde vi det mye moro. Vi hadde godt betalt, lite skatt og kunne gjøre nesten hva vi ville. Helgene besto av dykking, surfing, seiling og snowboarding i Japan, forteller han.
De to kjøpte seg også en gammel seilbåt av tre, helt uten å noen gang, før eller etter, ha lært seg å seile.
– Vi dro til Kuala Lumpur for å hente båten. Vi gikk om bord, heiste seil og dro av gårde. Helt uten erfaring.
Det må jo gå galt, sier du som leser dette. Og jo da, det gjorde det nesten også.
For da de seilte ut av Malakkastredet, ble de truffet av en såkalt Sumatra. Dette er et værsystem som kommer plutselig og voldsomt som et resultat av forskjell i temperatur mellom hav og luft.
– Vi fikk med ett 40 knops vind, og det er mye vind, i hekken på en gammel dame. Vi kunne ikke reve seil, da vi ikke hadde sikkerhetsliner på dekk. Vi måtte bare stå i det. I ett av verdens mest trafikkerte havområder lærte vi å seile den natta. Det var enten sink or swim.
I ettertid deltok de på mange regattaer med skuta.
– Vi hadde masse uproffe mannskaper, og vant. Rett og slett for vi seilte så ukonvensjonelt. Vi fikk mye kjeft for at vi brukte seilene feil, og ikke fulgte rett kutyme, forteller Trond og trekker på smilebåndet.
– Vi fikk også kjeft for at vi hadde mye rart i riggen. Jeg festet åtte dametruser under det norske flagget i riggen. Dette var ikke populært, men vi koste oss med slike stunt.
Hushjelp
Etter han og kona fikk barn, ble det litt mindre eventyr og mer familie. Men hverdagen i Singapore skilte seg ut fra det en «vanlig» familie opplever her hjemme. De hadde blant annet hushjelp. Der ligger også noe av årsaken til at de valgte å flytte hjem igjen.
– Da vi dro derfra var ungene fire og seks år gamle. Det var ideelt for oss å ta dem ut av den hverdagen da. De var da vant til hverdagen med hushjelp som gjorde alt for dem. Vi måtte ta dem ut av «The land of milk and honey» før de ble for godt vant, for bortskjemte rett og slett. Hadde vi ventet til de var tretten, ville de ikke kunne tilpasset seg så godt igjen en annen plass.
Selv savner de hushjelpa.
– Det var en brå overgang, helt klart. Der nede hadde vi ei som gjorde alt. Passet barna, handlet, vasket, vasket klær. Med ett måtte vi ta oss av alt dette selv. Det har vært en større overgang enn den til temperaturen. Plutselig er vi i tidsklemma. Været og temperaturen fascinerer oss. Vi flyttet jo ikke hit for å få fint vær heller.
Slangebitt
I Singapore opplevde han også et par skremmende opplevelser. Hans frykt for slanger ble ikke mindre.
– Jeg var ute og gikk inn et par jaktstøvler. Jeg hadde shorts og et par flotte jaktstøvler jeg hadde kjøpt. Jeg gikk på stien inne i jungelen rett ved huset vårt. Det dumme med det, var at jeg gikk tur rett etter regnet hadde gitt seg. Da kommer slangene ut på stien for å varme seg.
Med ett kjente Trond det sved til i venstre fot. Han bøyde seg ned for å se hva det var for noe. Han så ikke noe, og gned på der det sved. Han tuslet så hjemover.
– Da jeg kom hjem, sa jeg til kjerringa at jeg trodde jeg kanskje ble bitt av en slange. «Å ja» sa hun og fortsatte å jobbe. Min reaksjon og litt likegyldige innstilling, gjorde at hun ikke reagerte noe på det.
Han tok en dusj og satte seg så ned for å jobbe. Da skjønte han at noe var galt.
– Jeg så med ett ikke noe på det ene øyet. Da sa jeg til kjerringa at hun måtte kjøre meg til sykehuset.
Vel fremme så en lege på de to bittmerkene på leggen til Trond, og sa noe han sent vil glemme.
– Ja, du skal i hvert fall ikke dø i dag. For det er over tre timer siden du ble bitt, og da hadde du allerede vært død.
Etter litt analyse og testing, mente legene han hadde blitt bitt av en liten kobraslange. Mest sannsynlig slo Trond slangen vekk da han instinktivt slo til på leggen. Det meste av giften hadde havnet i sokken.
I jungelen Trond beveget seg i denne dagen finnes det flere typer slanger. To av dem er 100 prosent dødelige, og det finnes ingen motgift. Flaks sa Severin suveren.
– Jeg var redd slanger før dette, og ble ikke noe mindre redd etter.
Den reine lufta
Om vi skal ta samtalen ned til landjorda. Til kalde håndfaste Norge, så jobber Trond i dag som daglig leder og salgsansvarlig hos SMV Hydraulic på Stokmarknes. En jobb han trives i.
– Men det var en tøff start. Da jeg kom inn i jobben, gikk vi rett inn i begynnelsen på oljekrisa. Uten gode kolleger og et profesjonelt styre, ville jeg nok ikke klart den jobben, sier han og fortsetter.
– Det er et tøft marked fortsatt. Aller vanskeligst er det å få tak i folk. Vi har hatt stillingsannonser ute, og nesten ikke fått relevante søkere. Kanskje vi ikke er flinke nok å kommunisere hvor fint det er å bo her, for selv om de går arbeidsledige andre steder, vil de ikke bo her.
Det kan ikke Trond forstå. Han og familien bor i dag i Lamarka på Sortland, og trives.
– Den dagen vi våkner og ikke er fascinert av det skiftende lyset, alle de flotte fargene og den deilige klare lufta, da er det ikke en plass for oss lenger. Jeg tror ikke det skjer med det første. Vi opplevde alt med varme, andre kulturer og mye action i årene i Singapore. Nå er det dette som er eksklusivt for oss. Kjerringa mi lukter fortsatt på lufta ut av vinduet hver kveld før hun går og legger seg. sier Trond.