– Hos oss er det ikke pengeboka til foreldrene som styrer om barna skal kunne drive med idrett på fritida eller ikke.

Det sier Svein Robert Vestå som ble kåret til Årets ildsjel under Idrettsgallaen 2017.

– Her betaler man kun 100 kroner i medlemsavgift. Treningsavgiften er gratis!

Hadde det vært opp til ham selv skulle det vært gratis for alle barn og unge i Norge å drive med idrett.– Vi i norsk idrett burde ha noen fremtidsvyer om å gjøre deltakelse mest mulig gratis gjennom å finne gode finansieringsmodeller hvor det offentlige kan støtte idretten mer, sier Vestå og fortsetter: – Idretten er en fantastisk læringsarena for barn og unge. De som ikke har råd til deltakelse vil kanskje senere slite med andre ting i livet. Å investere i idrett og gi barn en mulighet til deltakelse er en fornuftig måte å drive forebygging på. For enkelte kan noen hundrelapper være for mye og faktisk føre til at de faller utenfor, sier ildsjelen.

Dekker nesten alt

Bakgrunnen for at klubben klarer seg med en hundrelapp pr medlem er at de er i en unik og svært gunstig økonomisk situasjon.– Vi hadde elitelag for fem år siden, men har klart å beholde sponsorene gjennom entusiasme i lokalsamfunnet. På grunn av at utgiftene har blitt mindre fikk vi anledning til å vedta på årsmøtet at det skal nesten være gratis å drive med volleyball hos oss.– Klubben dekker alt utenom 100 kroner i medlemsavgift. Det er ingen egenandeler på den vanlige aktiviteten i klubben. Vi står for innkjøp av drakter, treningsdresser og lisenser til alle, sier sortlendingen som håper de er et godt eksempel for andre klubber som ønsker å følge etter.

– Jeg håper flere klubber kan få til noe lignende – slik at alle får delta – uavhengig av foreldrenes økonomi.

Full fres i Sortlandshallen Sortland volleyballklubb arrangerer denne helga nok en turnering på hjemmebane Alle skal med

Gjennom sin ildsjel-gjerning viser han et brennende engasjement for de ressurssvake. Med mottoet «Alle skal med og ingen skal falle utenfor» er han en primus motor for å bruke idretten som verktøy til integrering av flyktninger, funksjons- og utviklingshemmede og andre ressurssvake mennesker.

– Jeg gir de svake en stemme i samfunnet og det at jeg fikk prisen Årets ildsjel har gjort denne stemmen bare enda sterkere og tydeligere. Folkehelse, arbeid mot utenforskap, sikre gode oppvekstvilkår og tidlig innsats mot svake grupper er blant kjerneområdene jeg brenner sterkt for. Hans engasjement er også bakgrunnen for at klubben holder «Åpent Hus» i Sortlandshallen sammen med Sortland kommune og Sortland ungdomsklubb 40 fredager i året. Da forvandles hallen til en sosial møteplass der barn og ungdom kan utfolde seg med ulike aktiviteter. Tilbudet er et svært populært lavterskeltilbud som hver uke benyttes av 400-500 barn, unge og foreldre.

Fortsatt ydmyk

Svein Robert Vestå er fortsatt ydmyk etter å ha fått prisen Årets ildsjel, og han sier at han ennå føler en lykkerus. Han forteller at det å komme hjem gjorde dypt inntrykk på ham.– Jeg takket alle som sto meg nær og de som hadde aksjer i prisen. Litt utpå ettermiddagen to dager etter prisutdelingen kom jeg frem til følgende konklusjon - på kav nordlandsk:

– Æ førrtjente den prisen. – Øyeblikket hvor jeg ble utropt som Årets ildsjel av kulturminister Helleland og idrettspresident Tvedt var som en drøm. Og jeg vil si at lykkerusen sitter i meg den dag i dag.

Ildsjelprisvinner Svein Robert Vestå: - Fant ikke talen da jeg skulle opp å motta prisen Svein Robert Vestå fant ikke talen da han vår på tur opp på talerstolen for å motta Ildsjel-prisen foran hundretusener av TV-seere. Gratulantene i kø

På gata i Sortland måtte gratulantene nærmest trekke kølapp.– Jeg hadde mange sterke møter med folk som fortalte meg at de heiet på meg og at de gråt da jeg fikk prisen. De mente at det var så fortjent, sier Vestå og fortsetter:

– Uka etter var jeg på kurs i regi av Volleyballforbundet en helg det var cupfinaler for både kvinner og menn. Jeg ble overrasket med VIP-billetter og i pausen fikk jeg blomster av presidenten i Volleyballforbundet, Eirik Sørdahl. Under banketten gikk jeg gaver og enda flere godord til trampeklapp fra hele Volleyball-Norge, sier en rørt Vestå.

Det tok over to måneder før ting begynte å ro seg. – Hvis jeg gikk ærend i byen tok det lang tid før jeg kom meg hjem igjen. Det var også en del mediestyr og masse positiv oppmerksomhet på jobben. Jeg kunne nesten ha startet en blomsterforretning, avslutter