I løpet av noen korte høstdager, for tolv år siden, ble min mor borte.
Hun døde av kreft.
Det var et langvarig sykeleie.
Både hun, og vi som var rundt henne visste utfallet. Det var ikke noe håp om å bli frisk. Bare et håp om at tiden som gjensto ville bli så god som den kunne.
Siste reis.
Noen få dager før livet tok slutt ble jeg med henne til heimtraktene hennes.
De hvitkledde englene på sykehuset fikk sammen med ambulansetjenesten ordnet det slik at turen kunne gjennomføres.
Den rød og hvite ambulansen trillet rolig nedover Raftsundet, og den stanset ikke før den var helt fremme på Årstein.
Huset vårt der nede var fylt av søsken, nevøer og nieser.
80-åringer.
Småbarn.
Det duftet kaffe og kaker.
Det var smil og glede.
Og sorg, selvsagt.
For dette var den siste reisen.
Det var det siste farvel.
Vondt farvel.
Det gjør vondt å skrive denne teksten.
Og selv mange år senere er det fortsatt vondt å kjenne på følelsen av savn og tap fra den gangen.
Åpenheten mellom oss i familien i tiden før dødsfallet gjorde nok at vi klarte å akseptere det som måtte skje.
Hun visste.
Vi visste.
Du har kanskje ikke sett bilde av et dødt menneske før?
Slik ser det ut.
Fargen er forsvunnet.
Leppene er blitt sorte.
Huden er gulnet.
Da det siste åndedraget var tatt, så merket vi godt at hun var borte. Det var bare et skall som lå igjen. Men hun hadde akseptert det som skulle skje.
Det hadde vi også.
Det duftet kaffe og kaker. Det var smil og glede. Og sorg, selvsagt.