"Jeg kan erindre at det på løkka i hjembygda ble spilt kamper med kun én spiller og to lag. Medspillere og motspillere ble skapt i min egen fantasi.

En gammel løkkespiller kan ikke unngå å se med sørgmodig blikk mot det hullete gjerdet, høymuglene, de slukte flomlysene og den ødelagte nettingen i målene som av en forelder er sveiset sammen av stålrør. Sparker du ballen hardt nok, er du garantert en tur i krattet og steinfyllinga nedenfor banen. Med skikkelig kraft havner den i fjæra. Nå er det år siden noen gikk på leting etter en ball der, og nesten like lenge siden jeg selv, med lovnad om et stort glass cola, hentet ballen etter at den ene broren min hadde måket den gjennom nettingen rundt banen, laget av gamle fiskegarn.

Fotball er en fin idrett. Den kan spilles med et forskjellig antall spillere. Det er ikke så viktig om 11, 7 eller 3 spiller på samme lag. Noen vil kanskje si at å spille to mot to blir litt for mye løping og for lite spill. Jeg kan erindre at det på løkka i hjembygda ble spilt kamper med kun én spiller og to lag. Medspillere og motspillere ble skapt i min egen fantasi. Og om vi var flere kompiser samlet, kunne vi rope ut hvilken spiller vi til enhver tid var. Favorittspilleren min var på den tida Rosenborg-spiller Karl-Petter Løken, toppscorer i 1991. Favorittlaget var Luton Town i England.

Et begrensa antall lekekamerater ga oss medspillere som Diego Maradona, Ruud Gullit, Marco Van Basten – og på frispark – Per Erik Ahlsen, senere Tom-Kåre Staurvik. Festen startet virkelig da vi var nok spillere til å kunne spille på ordentlig. Det som kunne krype og gå i bygda ble ettersøkt og skrapt sammen for å stille to lag. Som regel spilte vi med ”småmål” for ikke å kaste bort utespillere på å være keepere. Da ble det lagt en stein i målet, noen fotballskolengder fra den ene stanga, vi bestemte vanskelighetsgraden selv.

Jeg ble regnet som en halv spiller, siden jeg var fra tre til ti år yngre enn de andre spillerne. Vi spilte som regel tre mot fire, eller 3,5 mot 4. Når laget med fire spillere scoret, gikk målscoreren over til laget med tre spillere. Slik var målet å opprettholde like lag. Dermed var det heller ingen vits i å huske stillinga, ettersom spillerne vekslet mellom lagene. At jeg som var en halv spiller skulle score og ødelegge systemet, var knapt ansett som en reell mulighet. Jeg ble bare værende på samme lag, selv med scoring. Men jeg husker flere av de helt ubetydelige målene mine likevel.

Det første målet jeg noensinne scoret på heading var med fleececaps og ørevarmere på, midt på vinteren i syv minusgrader, fra midtbanen. Snøen lå halvannen meter kompakt over sletta, før en forelder tok traktoren fatt og freste fram en fotballbane. Snøskavlene fungerte som et ishockeyvante. Den kvelden scoret jeg to mål i flomlyset, og broren min antydet at jeg til våren kanskje måtte regnes som en hel spiller. Målene var tjuvflaks, med capsen godt ned over øynene.

Snart starter fotballsesongen for fullt i Vesterålen. Små og store skal fylle kunstgressmatter og fotballhaller rundt om i regionen. Kontrasten er stor til en overgrodd løkkebane i ei utkantbygd. Dette sommerhalvåret kommer til å skape minner som huskes gjennom hele liv. Noen scorer kanskje sitt første mål. For noen er det første fotballkamp noensinne. Andre legger skoene på hylla. Kanskje noen scorer sitt første mål på heading. Og vi får håpe at de minste, selv de som ikke er flinkere enn å regnes som en halv spiller i styrkeforhold til sine jevngamle, deltar på like premisser og høster sin ros når kampen er over.