Teksten sto først på trykk i spalten "På en lørdag" i Vesteraalens Avis.

Teriberka, Kolahalvøya, Russland.

– Tavarish, Kamerat! Nordmenn er gode folk, sier en lokal type i utslitte militærplagg, hiver ei flaske vodka i fanget på min reisekamerat. Gratis, vær så god! Han har en hel kasse av sorten, men ikke så mye annet. Og de kjenner vel nordmenn her. Det har vært delegasjon på delegasjon nordmenn her ute ved kolakysten. Ikke så mange nå mere.

For et par tiår siden forsvant fisken. Olja kom aldri. Nå er det kanskje turismen som blir det nye her. Men det er bare kanskje. Løshundene er i flertall i gatene enn så lenge. I likhet med Melbu er Teriberka et lite sted for de store spørsmål. I sin tid et oppegående fiskevær av driftige kystfolk som vel egentlig aldri ba om annet enn å få utvikle seg i fred og ro. Med sin nærhet til rike naturressurser – på egne premisser.

Men slik gikk det ikke. Det ble for smått for Sovjetstaten, det de drev med. Kystfiske, småindustri og litt jordbruk. Teriberka møtte sin skjebne ved å bli utpekt som et strategisk satsingsområde – et utvalgt stykke nordområde. Sovjetunionens nordområdestrateger ga Teriberka fiskeindustri og trålere. Tilflytting. Vekstimpulser.

De var ikke snauere enn at de flyttet hele værret med folk og fiskebruk og hele greia et par kilometer av gårde, slik at havneforholdene ble bedre. Dypt nok til ta imot leveranser fra en voksende flåte av trålere som stadig ble mer fangsteffektiv. Og du store verden, det ble bedre for folk ei stund. Fisk og arbeid.

Helt til trålerne ble så store og effektive at de gikk rett forbi. I dag er det oligarkene, multimilliardærene som styrer fiskeripolitikken. Også der. Nå krangler fiskeindustrien i lille Teriberka med storbyen Murmansk om råstoffet – tonn for tonn. Midt i værret står et gammelt hus med nytt bølgeblikk. Shtokman Development AG. Til Teriberka kom inntil nylig nordområdepampene, pratmakerne og prosjektlederne. Hit kom strateger og fylkespolitikere fra Nord-Norge i flokk og følge.

Her var det muligheter igjen. Verdens største offshore gassfelt, Shtokman, utenfor stuedøra. Snøhvit og Aasta Hansteen er ubetydelige småtterier i forhold. StatoilHydro og partnere. Alle var de der. Og hvilke muligheter for Teriberka som skulle få driftsorganisasjon og ilandføring. Teriberka var på tidspunktet oljeselskapene gjorde sitt inntog allerede kjørt i kne av gigantomanien i trålflåten. Men det ble med mulighetspraten og konferansene. Og de mange forventningene. Politikerdelegasjonene og direktørene. Administrasjonsbygget til Sthokman Development AG er mørklagt, døra låst.

Bølgeblikket får ruste i fred. Det er enn så lenge ulønnsomt å hente opp gassen fra Sthokman. Og det heller ikke klokt.

Nordland akademi for kunst og vitenskap skal ha ros for å invitere til Melbukonferansen, Arktisk Dialog, uten det sedvanlige menasjeri av nordlige mulighetspratere, direktører og olje og gassindustrien på programmet. Men jeg er ikke overbevist om at den Arktiske Dialog på Melbu neste uke, i den form den vanligvis inntar på konferanser og seminarer rundt om, tar oss videre.

Det blir som regel en samtale OM nordlige folk, og lite dialog MED nordlige folk. Det gjenstår å oppsummere nordlige folks hverdagserfaringer med nordområdesatserne i generasjoner. Det er Klondyke – men alltid like før. Hva det ble ut av Klondyke etter gullrushet er det få som bryr seg om. Eventyrerne har reist videre.

Og på Melbu må vi vel snart være ferdig snakka. De 500 som møtte fiskeriminister Per Sandberg med protest er lei av prat. Melbu er et lite sted for de store spørsmål. Men nå er spørsmålene besvart. Nå kommer tiden for å stille krav. Og for politikerne til å innfri i nord. Nok prat!

God helg, Tavarish!

Geir Jørgensen, Naturvernforbundet og Rødt Hadsel