«Kan du tenke deg å bli portrettintervjuet en gang?» «Ja, gjerne, når jeg får tid.».
Omtrent slik var opptakten til portrettintervjuet mellom Sortlandsavisas journalist og Johnny Karlsen. Det skulle gå halvannet år før avtalen ble realisert. Andværingen har en fullspekket timeplan, noe han også er komfortabel med. Når han derimot først har tid, er han «all yours», som det så fint heter.
Les også: Vesterålen er den nye gullkysten
Kort avstand
Johnny Karlsen geleider Sortlandsavisa bort til et rundt, lite bord i hjørnet av det romslige kontoret i DNBs lokaler i Strandgata. Han er ikledd en mørkeblå dress, med DNBs logo på ene jakkelommen. Vi får vite at han har tre tilsvarende dresser i skapet hjemmet. På det vesle bordet, i det ellers så sterile rommet, står en kanne kaffe og et fat med småkaker.
– Vi setter heller oss her. Jeg liker ikke å sitte ved skrivebordet når jeg skal prate med folk. Avstanden blir for stor da.
Nettopp avstand mellom mennesker er noe han er opptatt av. Den skal helst være så kort som mulig og foregå ansikt til ansikt. Karlsen er glad i å omgås folk. Å beherske den kunsten, mener han er den viktigste egenskapen en banksjef kan ha, faktisk mer sentral enn å ha kunnskap om tall og økonomi. Mer om det om litt, når han har snakket seg varm. Forhåpentligvis trenger han ikke halvannet år på å gjøre det.
Fristet av Harstad
Johnny Karl Karlsen ble født i 1956, i Fjorfjord i Andøy, i en tid da barn oppholdt seg mest utendørs. Unge Karlsen likte å være i aktivitet, i alle retninger. Hvilken retning han derimot skulle stake ut i livet, hadde han ingen sterke dragninger mot, da. Det ble etter hvert handel og kontor i Harstad, som på sett og vis var et frampek mot hans senere karriere i bankvesenet. Likevel var det en annen karrierevei han tråkket lenge og hardt på. Livet i Harstad bød på mange fristelser for den unge andværingen. En av dem var fotballspill på Landås, der han både fikk gutte-, junior- og A-lagskamper. Gjennom fotballen traff han mange som både jobbet i og snakket varmt om Forsvaret.
–Jeg tenkte at dette må jeg bare prøve, forteller Karlsen.
Befalsskolen
Nysgjerrigheten førte ham etter hvert inn på befalsskolen.
– Var det noe konkret fra oppveksten som tilsa at du skulle søke deg inn i Forsvaret?
– Ikke egentlig, men jeg var vant til at det var mange militærøvelser i området der jeg vokste opp i Forfjorden. I den forbindelse sprang vi ofte rundt og plukka rødfisks, som kunne være en risikosport for unge gutter.
Dessuten var faren hans i Forsvaret i fire-fem år. Han var blant dem som rømte fra Svalbard til Skottland under krigen.
– Om det har påvirket meg, vet jeg ikke. Kanskje. Men aller mest var det nok vennskapsbåndene fra fotballen som inspirerte meg mest i så måte, forteller han engasjert, men rolig.
Fullfører alltid
Etter å ha gjennomført jegerlinjen på befalsskolen, inkludert plikttjeneste, gikk ferden videre til krigsskolen 1 (BSØA). Fysiske og psykiske anstrengelser veltet over han daglig, i tillegg til at betydlige doser teori stadig måtte fortæres. Det kunne være tung næring for et sart ungdomssinn. I dag ser Karlsen tilbake på utdannelsen med glede.
– Det var bare kjempeskøy.
Han ler en hjertelig latter.
– Tenkte du på noe tidspunkt under militærutdannelsen at du hadde valgt rett?
– Under de tøffeste øvelsene kunne man begynne å tvile. Min filosofi har likevel alltid vært at når jeg begynner på noe, fullfører jeg det. Begynner man å bryte, fortsetter man ofte å gjøre det. Se bare på de skiløperne som har den vanen. De har ofte en tendens til å fortsette å gjøre det.
Ledelse i nøtteskall
Ordene kommer marsjerende ut av Karlsens munn, men i en rolig og mild takt. Ved første lytting kommer hans militære bakgrunn utelukkende til overflaten.
– Man møter alltid motstand der man ikke venter å finne det, og da må man finne andre løsninger. Det er ikke alltid den enkleste løsningen er å bryte ned motstanderen. Det kan være like lurt å gå rundt. Det er ledelse i et nøtteskall, utdyper Karlsen.
Skarp ammunisjon
Minnene fra tiden i Forsvaret er mange. Noe av det han husker best var de to årene som sjef for grensevaktene på Storskog i Sør-Varanger, et sted som har vært brennaktuelt i media de siste ukene.
– Det var tidlig på 80-tallet under den kalde krigen, men det var fredelig og forekom aldri noe dramatisk. Dersom det hadde vært tilfellet, kunne jeg ikke sagt det likevel.
Karlsen humrer som bare han kan.
– Vi var likevel forberedt på at det kunne bli konflikt, og soldatene mine gikk alltid med skarp ammunisjon med seg til våpnene. Vi var på vakt døgnet rundt. På den andre siden av grensen gikk de russiske grensevaktene. Å hilse på dem var forbudt, og vice versa, sier han.
– Hva tenker du om alle flyktningene som kommer over grensa i dag?
Karlsen får et alvorlig drag over ansiktet, for første gang i løpet av intervjuet.
– Jeg kjenner til naturen der oppe. De må få slutt på de sykkelturene snarest. En sykkeltur på tre mil i det terrenget, og i et klima som forandrer lynraskt, kan få skjebnesvangre konsekvenser.
11 år
Han ble værende i Forsvaret fra 75–86 og fikk etter hvert majorsgrad. I løpet av disse årene hadde han hatt en rekke ulike oppgaver, inkludert lagfører, troppssjef og administrator. De siste tre årene hadde han ansvaret for å koordinere og planlegge øvelser.
– Forsvaret er en trygg og god arbeidsplass. Men du må like forandring. Hvert andre-tredje år må du flytte på deg ,enten du vil eller ei. Selv tjenestegjorde jeg i Mosjøen, Kirkenes, på Andøya og i Kongsberg. Etter elleve år ble jeg lei av å tråkke opp stier som andre hadde trukket opp for meg. Jeg følte behov for å finne på noe nytt. Jeg blir fort utålmodig. Er det ikke utvikling og endringer i jobben, vil jeg gjøre noe annet. Å være «stand by» og gjøre det samme hele livet, er helt uaktuelt for meg, slår han fast.
Ville skape tilhørighet
Et annet tungtveiende argument for å skifte beite, var at barna hans skulle få et rotfast hjem.
– En kamerat av meg i Forsvaret hadde reist så mye rundt i landet at barna hans følte at de ikke hørte til noe sted. Jeg var fast bestemt på at mine barn ikke skulle utsettes for det samme. De skulle vite hvor de kom fra. Vi søkte oss derfor hjemover til Vesterålen, for godt.
Trusselbildet
At han er ute av Forsvaret betyr ikke at Karlsen ikke følger med på hva som skjer bak fiendens linjer, og andre steder. De siste årene har Forsvaret bygget kraftig ned. Stadig færre må avlegge militærtjenesten. I stedet satses det store summer på å utdanne færre spesialsoldater. Er det tilstrekkelig for å forsvare landet i en eventuell krig?
– Trusselbildet er annerledes enn det var før. Forsvaret må få de ressursene som trengs for å møte de trusselbildet som finnes. Om de faktisk får det, er jeg ikke helt sikker på. Forsvaret er sikkert svært dyktige, men spørsmålet er hvor lenge vi kan føre en krig. En krig føres ikke i to døgn, men i uker og måneder. Er vi i stand til det med de styrkene vi har i dag? Hvor sikre er vi på om NATO kan komme hit og hjelpe oss med jeg kaller dybdeforsvar og utholdende forsvar? Det er et spørsmålet noen må svare på, sier han.
Politisk engasjert
Vanen med å skifte jobb relativt hyppig sluttet han derimot ikke med etter returen til hjemregionen. Etter å ha vært innom både Vesterålskraft og Nordkraft, tok han plass i direktørstolen i Andøya Energi. I denne perioden ble han også engasjert i lokalpolitikken. To år i kommunestyret i Andøy ga ham smaken på politikk. I høst tok han opp tråden, da han ble valgt inn i kommunestyret i Sortland, som Høyres tredjekandidat.
– Hvorfor ville du inn i politikken igjen?
– Det handler også om å følge med på hva som skjer, og da har man mulighet til å ta opp enkeltsaker på vegne av andre som har ført seg urettferdig behandla. Og ikke minst muligheten til å påvirke. Samtidig er det ikke sikkert at mine og mitt parti sine løsninger alltid er de beste. Jeg tror man skal være åpen og ikke tro at man alltid sitter på fasiten selv.
Tror Kystvakta blir
Karlsen har følgelig følgt godt med på debatten om nedleggelsen av Orionbasen på Andøya og Kystvaktbasen på Sortland.
– Spørsmålet er om man skal tenke rent forsvar, næring eller arbeidsplasser lokalt. Forslaget fra fagmilitært råd er forhåpentlig gjort ut fra en fagmilitær trusselvurdering. På bakgrunn av den, skal man være i stand til å møte trusselen. Man må også ta innover seg at den teknologiske utviklingen medfører endringer, noe som også vil kunne endre måten Forsvaret både drifter den forsvarsmessige delen av kystvakten og Orion-flyene. Etter mitt syn har Kystvakta løst oppgaven fra Sortland på svært god måte. Selv om det blir sagt at det blir billigere å løse oppgaven fra Haakonsvern i Bergen, er det et regnestykke jeg gjerne vil se. Utviklingen går sin gang og den har en tendens til å ta oss. Jeg er ganske sikker på at Kystvaktbasen blir værende her på Sortland. Men om ledelsen blir her, er slett ikke sikkert, utdyper 59-åringen.
Traust lederstil
Johnny Karlsen har vært leder mesteparten av sitt yrkesliv. I motsetning til mange andre ledere har han papirer på solid ledererfaring. Med bakgrunn fra Forsvaret skulle man kanskje tro at lederfilosofiens hans er tuftet på en viss autoritet. Slik er det ikke.
– Jeg har mer tro på den trauste lederen som forandrer litt etter hvert, i stedet for alt på en gang. Da blir det ofte kollaps. Dessuten er det viktig at en organisasjon fungerer når lederen ikke er til stede.
– Hvordan fungerer DNB på Sortland når Johnny Karlsen er borte?
– Etter mitt syn fungerer det nok enda bedre, sier han og ler så bestikket på kaffefatet klirrer.
– Jeg har selvgående folk. Det er viktig.
Folk betyr mest
Nettopp folk er en av nøkkelverdiene Karlsen vektlegger mest i sitt virke som banksjef.
– Jeg kan ikke være fremmed for tall, men først og fremst handler det om å ha med mennesker å gjøre. Vi driver med risikovurderinger. Du må være i stand til å ha en lyttepost ute i samfunnet, eller så vil du ikke være i stand til å gjøre bransjerisiko. Det blir aldri kjedelig å jobbe i bank, dersom man er engasjert. Jeg må både forstå kiosken på hjørnet og industribedrifter som omsetter for en milliard, sier han.
Samtidig som bankene stadig blir mer digitaliserte og kundene mer selvhjulpne, er det naturlig å stille seg spørsmålet om kundekontakten etter hvert vil opphøre helt. Karlsen tror ikke det blir tilfellet, ennå.
– I dag utfører kundene 90 prosent av oppgavene i banken selv. Da jeg begynte var det sjekkhefte, men i dag er det knpat noen som vet hva det er. Etter hvert ble det kort, chips og nå vipps og mobiltelefon. Den gamle bankfunksjonæren blir avleggs. Kontakten med bedriftene tror jeg derimot ikke forsvinner med det første. Der må man i større grad forstå sammenhenger og er derfor mer avhengig av å møte mennesker, sier han.
Uviss fremtid
I juni fyller Johnny Karlsen 60 år. Planen er å holde det gående i jobben til han er 62. Hva som skjer etter det, er ifølge han selv helt uvisst.
– Det er ikke sikkert at jeg er den rette personen til å lede banken og virksomheten i Vesterålen videre etter at jeg har fylt 62. Det er ikke engang sikkert jeg er det når jeg er 60.
– Så mye galt kan du ikke gjøre på et halvt år?
– Per i dag blir jeg nok værende en stund til. Men man vet aldri. Jeg tar det som det kommer. Utviklingen går fremover og nye folk kommer til. Ingen er uerstattelige. Kanskje jeg blir satt til å gjøre noe helt annet i banken.
– Klarer du å innse selv når det er på tide å gi seg?
Karlsen trekker pusten.
– Om jeg ikke klarer det, håper jeg at arbeidsgiveren min er så ærlig at de forteller det til meg.
Johnny Karlsen ser på klokka. Tiden er knapp. Han tar tak i stresskofferten og fyker ut døra. Han skal på verksted med bilen. Der han skal helt sikkert prate med folk, og kanskje også gjøre noen finansielle og næringslivsmessige observasjoner
Akkurat slik han liker det.