Det skjer en gang i blant. Eller, om jeg skal snakke for meg selv; det skjer så godt som aldri. At en hel region faktisk samles om noe. Kall det banalt, kall det tull og bortkastet tid: Men vi samles om noe. En yderst sjelden gang.

Se videoer av folk som hopper i havet!

For et par dager siden ble jeg spurt av en bekjent: Har du hoppet? Jo da, sa jeg, jeg hoppet en del i gymtimene på ungdomsskolen, og jeg hopper fra femmeteren i svømmehallen innimellom – hva tenker du på?- Nei, førr fan, har du hoppa i havet?- Hmm?- Jo, det innebær at nån utfordra dæ. Du må hopp i havet ellers får du klamydia neste tirsdag, eller enda verre; du må gi vekk dyr alkohol til vedkommende.

Jeg skjønner vanligvis hva som foregår rundt meg, men dette. Dette var idioti. Å hoppe fordi noen sier du skal hoppe er en velkjent klisjé, og ikke noe som vitner om karakterstyrke.

Så teit

Tirsdag kveld. Jeg jobber sent og hjelper til med å kjøre en utmerket fiolinist til konsernets styremiddag. I beit for samtaleemner, kanskje, styrer jeg innom ”Har du hørt at folk hopper på havet fordi noen kommanderer dem til det? Så teit, her snakker vi flokktenking!”.- Nei, vet du, jeg synes det der er ganske kult.

Hun så annerledes på det, og er det noe jeg er skeptisk til, men sannsynligvis trenger mer av, så er det folk som mener annerledes enn meg.Og spesielt skikkelige mennesker, spesielt fiolinister.Jeg kom hjem, vurderte å ringe min bror i Øksnes, havhoppingens hjemkommune, for støtte og bekreftelse på at hoppingen var forbannet tull og et symptom på noe langt verre. Vi har tidligere stått sammen om slikt, om å slakte denne type fenomener, døgnfluene som havner lengst ned på rangstigen. Men først kom det et Ping! fra telefonen min.”Du er tagget i et innlegg av Tommy Hansen.”

Brodern med sminke

Ok, tenkte jeg, det kan vel ikke være..? Men jo, det kunne det. Han hadde badet, iført heldekkende badedrakt med gullkjeder sydd fast i halspartiet, og var han ikke sminket?Jo, sminken var påført med ustødig hånd og plasserte ham på den uheldige enden av transe-skalaen.Beskjeden hans var klar: Jeg utfordrer min bror. Hopp i havet innenfor 24 timer eller kjøp meg ei dritdyr flaske whisky. Single malt.Ja ha. Bruttern, av alle. Ja vel. Jeg kommer etter, da.Neste morgen, klokken 08.50: Er du klar? Ja, visst faen er jeg klar. Skynd dere. Jeg er med. Jeg hopper i havet. Men jeg drar folk med meg i dette fallet.Og jeg krever vin fra den som ikke følger opp.Jeg var i dette øyeblikk som alle andre hoppere. Plutselig identitelsløs, eller plutselig med en slags identitet? Jeg hoppet, en ungdomsskoleklasse klappet og hoiet og jeg hørte en tynn stemme trenge gjennom det første, umiddelbare sjokket:

- Va det kaldt?

Ja, det var kaldt. Det er det kaldeste jeg har kjent. Jeg velta meg som en stranda kval opp på flytebrygga, blodet fossa fra sår på høyre skinnlegg, men det var ikke viktig. Jeg hadde hoppet. Hadde noen stått klar med en fallskjerm ville jeg vært den første om bord i flyet.Roar Wessel ble utfordra av meg. Og svarte med å prøve å løpe over fjorden iført prestedrakt. Han utfordret videre, bl.a., eksdama og Dalai Lama.Frisør og hårguru Lidvin Finden lempet legemet sitt utenfor flytebrygga med parykk på hodet. Denne skulle gjøre ham høy og mørk, men det var en pjusken og parykkløs Lidvin som returnerte til bryggekanten ca 3 sekunder senere. De nordnorske elementene er ikke nødvendigvis bare tilstede midtfjords med bølgehøyde 10 meter. De er like gjerne 10 centimeter unna flytebrygga, en onsdag i april, når badetempetaturen ligger rundt dæven.

Naglet til stolen

Sverre Bjørstad Graff, en annen av mine utfordrede, ringte inn fra så vel Nice som Oslo, og bedyret et opplegg neste formiddag som ville oppfylle oppgaven, involvere en av landets tv-kanaler, osv. Men han trengte et par timers utsettelse på fristen for å ta utfordringen om å hoppe på havet. La gå, la gå. Den som venter på noe vått venter ikke forgjeves.Siste mann ut på listen over hoppeofre hadde bedyret at han ville nagle seg til stolen hjemme på Bønes i tilfelle noen prøvde seg på å utfordre ham. Spenningen var derfor ekstra stor da Harald Pedersen fikk utfordringen min, onsdags morgen, fremført i forkant av min heroiske ferd ut i torghuken på Sortland.Jeg skjønte det etter hvert, jeg tror jeg lærte noe. At nordlenningene samler seg og hopper på havet må bety noe. Det må stikke djupere i oss enn, la oss si, en Grand Prix-deltaker fra Tromsø, eller festspillene i Harstad. Dette var samling i bunn, rundt noe som var totalt uviktig, men som vi for en stund klarte å gjøre til noe altoppslukende. Når noen sørfra spør ”Hvorfor” parerer den gode nordlenning selvsagt med ”Hvorfor ikke?’.

Fandenvoldskehet

At det kom gretne meldinger sørfra om at vi kunne finne på noe så latterlig som å hoppe i havet, gjorde opplevelsen desto finere. Selvsagt. Sykkelklubben som suste gjennom Vesterålen i fjor sommer, eller Oluf, til og med motstanden mot OL i Oslo; ingen ting har limt oss sammen som det å hoppe i havet.Sier det mest om vår trang til å hoppe i sjøen når badetemperaturen viser 2-3 grader, eller sier det noe om vår identitet som nordlenninger, om vår tjukke hud, fandenivoldskheten, vår evne til å bite tennene sammen og stå han av?Ikke vet jeg. Om du ikke har prøvd det; hopp i det iskalde havet og kjenn på det selv – innen 24 timer. Ellers skylder du snart noen en flaske vin. Eller, for å sitere en nybadet og frossen venninne; det e så pesse kalt at vi snakke kartonga.God og kald fornøyelse. Og hopp, hopp hurra.