Krigens skjønnhet og sorg inneholder nitten enkeltpersoners historie, hva de tenkte og håpte på, hva de drømte om og hvordan krigen blei for dem. En bok ikke om hva krigen var, men hvordan den ble opplevd.

Peter Englund har samlet dagboknotater, dokument og spor etter disse virkelige menneskene for å formidle til oss hvordan krigen blei opplevd. Å drive på med historie går ut på å sammenfatte, men det Peter Englund bedriver er tvert i mot en fragmentering av historien. Vi får ta del i et mangfold av skjebner og deres egne tanker rundt krigen. Det har levendegjort stoffet ikke ulikt måten Antony Beevors opplegg for boka om slaget ved Stalingrad. Vi får føye til at Peter Englund gir oss betydelig ekstra innsikt og forklarer ved hjelp av fyldige fotnoter.

Disse nitten personene har høyst ulike oppfatninger av krigen og de opplever høyst forskjellige ting. Det er kvinnelige sykepleiere, tenåringsjenter, frivillige som har vervet seg, til og med nordmannen Ramstad som vervet seg på tysk side. Det er overbeviste, unge og energiske soldater som får sine håp knust, andre som ser krigens grusomhet allerede før de blir tvunget til å delta og som bare ønsker seg langt vekk.

Som leser er det krevende å følge alle personene og hendelsene de til enhver tid står i og hvor i verden de befinner seg, her springer boken, men hendelsene kommer i kronologisk rekkefølge. Det er forvirrende med denne mengden med mennesker og deres inntrykk. Det skal en ikke bry seg så mye med, bare lese videre. En blir på over 500 sider kjent med alle disse nitten og sitter igjen med en følelse av at boken slutter altfor raskt og at en mister noen en har blitt kjent med.

Første verdenskrig virker så fjernt fra oss, men med vanvittige tap av menneskeliv, både for lokalbefolkning og soldater. Allikevel har den havnet i bakleksa som noe gammelt og puslete. Men Peter Englund makter å få første verdenskrig ut av skyggen fra den andre.

Englund skriver om merkelige sammenfall av hendelser som gjør at soldater fra hver sin skyttergrav blir venner for en stakket stund. Boka viser oss at alt er mulig i krig, alt fra chevalereske handlinger og til reint slakteri, fintfølenhet og ufølsomme handlinger. Hauger med lik kan bli dagligdags. Som soldaten Alfred Pollard skrev: ”Og jeg så en skyttergrav full av kropper uten å føle noe som helst!” Noe lignend uttrykker den tyske tenåringen Elfride: ”(Krigen) er blitt en normaltilstand; man kan nesten ikke huske hvordan det var da det var fred. Vi tenker ikke på krigen lengre.” En fornemmer Peter Englunds superbe skrivekunst når en leser hans kommentar til en annen av Elfrides reaksjoner: ”Vi forlater alltid barndommen motvillig og trinnvis, og Elfride er nå i denne stund blitt rammet av en slik innsikt som barnet aldri kommer seg fra og som den voksne alltid sørger over. Og hun kryper sammen på sjeselongen og gråter:”….

Jens Bjørneboe skrev om rester av mennesker fra første verdenskrig som blei blandet med beina fra de i andre når de samme slagmarkene på nytt blei slått opp av bomber og granater. Englund nyanserer ytterligere, de drepte fra første verdenskrig ble liggende lagvis etter som de blir meid ned og ettersom tiden gikk, dekket med jordsprut fra granatnedslag.

Boka slutter med Hitlers reaksjon på den tyske kapitulasjonen, og da skjønner vi at det måtte bli som det ble med en ny verdenskrig.