En reiseskildring fra en reise i Midtøsten av den typen som kaltes en ”Grand Tour”. Det var populært blant de dannede fra den nord-europeiske fiffen å ta ut på slike reiser når livet blei for kjedelig.  Det var en reise hvor en ante spor av romertiden, den tidligste kristendom, korsfarertid, det gamle persia og ikke minst den muslimske kulturen slik den var og slik den har blitt. Også fikk de en smak av orienten der de kom med sine tjenere, store kofferter med varierte antrekk for middags og aften. Nå er disse tidene borte og de store hotellene med all luksusen fallerte, men de fungerer som et bakteppe for reisen.

Bjørneboe lar oss møte Tyrkia og Syria, men først og fremst Istanbul, så Edessa eller Urfa som det heter i dag, Damaskus, Libanon, Palmyra, Aleppo før han returnerer.

Det fine med reiseskildringene er at de er nokså uforutsigbare, de inneholder ofte alt og ingenting livet er på reise. Her er ikke noe plott en kan støtte seg til, det er real life, slik forfatteren opplever det.Det gir forfatteren mulighet til å debattere det som skjer underveis det være seg politikk, kultur, historie og alt en

dumper over. Her tror jeg forfattrens mål ligger. Sven Kærup Bjørneboe

har satt seg fore å komme litt nærmere folkene, prøve å forstå

politikken og hvorfor ting er som de er.

Da må det bli en del samtaler, og Bjørneboe viser oss mange sider av

folk, politikk og tro i Midtøsten som en mangefasetert edelstein vi

kan speile oss i. Her kan vi se teksten i lys av våre egne fordommer,

opplevelser og tanker. Kanskje vi får nye måter å se folkene på, det

er langt ifra noen homogen masse Bjørneboe beskriver, det gir oss

stadig vekk noe å tenke på.

Han bruker et fint og variert språk med et svært rikt ordforråd med

mye selvironi som gjør det til en nytelse å lese. Når leste vi sist om

”dikkedarer"?

I Istanbul møter han Thorvald Steen, ikke det at Thorvalds navn er

nevnt, men en forstår det slik etter hvert som en leser. Thorvald

Steen har skrevet flere bøker om Istanbul, Konstantinopel og

Kamelskyer. Begge har de skrevet om korsfarertidens store hærfører

Salladin. Salladin har forøvrig forekommet nokså ofte i litteraturen i

den siste tiden, Jan Guillou har gitt han stor plass i sine bøker om

Arn Magnusson.

Sven Kærup Bjørneboe har også skrevet Jerusalem, en sentimental reise

som han fikk Brageprisen for i 1996. Den skulle jeg jeg gjerne ha

lest.

Aschehoug har fra tidligere av noen nydelige reiseskildringer i serien

Spor. Nå havner Sven Kærup Bjørneboe i det ekslusive selskap av

verdenskjente reiseskildringer som William Dalrymple: I skyggen av

Bysants og Nicolas Bouvier: Bruken av verden. Når en ikke selv kan

reise er reiselitteraturen kombinert med et atlas en fin måte å drømme

seg bort på.