For en gangs skyld en biografi om en som ikke var vellykket. Biografier handler jo ofte om de beste av oss. Alfred Hagn var kunstmaler og skrev mye om kunst. I de seinere årene av sitt liv jobbet han med restaurering av gamle kirker. Men han opplevde begge verdenskrigene og blei dømt for spionasje under den første og for samarbeid med tyskerne under den andre.

Hagn blei ansett av øvrigheten som noe enfoldig og oppblåst, men av andre som en interessant person. Sammensatt som de fleste av oss, var dømt til døden for tysk spionasje mot England, men overlevde. Han beskrives som den lille taperen, mobbet og misforstått i sin egen tid, den moderne kunstneren som ingen forstod og som det var lett å rakke ned på. Men som det mennesket han var Alfred Hagn var det også en del positive ting i hans liv. Han gjorde en fin jobb i mellomkrigstiden med restaurering av gamle norske kirker og det skulle vi gjerne ha sett noen eksempler på i boka. Et ledd i maskineriet vi kaller Norge, han sviktet alvorlig et par ganger ja, men på andre områder en ressurs.

Boka er veldig omstendig skrevet. Nesten alt av hendelser er sammenflettet i hverandre. Og historien henger sammen slik det gjør ellers i verden. Boken gir et vel av innsikt i alle som Alfred Hagn kommer i kontakt med og alt som skjer i tiden. Men det gjør båten litt tungrodd for å si det slik, alle detaljene hemmer litt for flyten i lesningen.

Av fenomener i tiden får vi innblikk i kunstnerliv som avantgardist i Paris før 1. verdenskrig, deri innbefattet litt av historia rundt førstegangsoppføringen av Stravinskys Vårofferet. Med Alfred Hagn følger moderne samfunns fremvekst og de store omveltningene folk levde seg igjennom. Eksempelvis de to verdenskrigene og den russiske revolusjonen. Under andre verdenskrig får vi med oss opplysninger om forholdene i SS og leitingen etter urgermaneren, den ekte arieren. Alfred Hagn samarbeidet med SS-organisasjonen Ahnenerbe som skulle finne ”vitenskapelige” bevis for den germanske rases overlegenhet.

Enhver person i historia har sin plass og vi er nesten alle umistelige. Alfred Hagn hadde sin oppvekst i fattigdom i Odda og Chicago, sterkt påvirket av adventistene. Og han endte sitt liv i en blokkleilighet på Tøyen i Oslo etter å ha bodd i eget hus i det idylliske Bærum. Alfred spionerte for Tyskland under første verdenskrig, angav under press naboer, var en medløper, men ingen overbevist nazist.

Selvfølgelig vet vi lite om hans indre, det er det ingen som vet noe om, knapt nok om sitt eget indre. En kan bare anta hva han tenkte og hvor hans sympatier lå under de to krigene. Men det historikerne kan se på er ettermælet og hva han gjorde som lar seg spore. Her får vi den klassiske forskjellen på det en tenker og det en gjør. Det en tenkte en skulle gjøre kan være veldig bra eller veldig dårlig, og hva en faktisk gjorde, sistnevnte er nok hva en bør dømmes etter. Vi kan jo alle og enhver til tider ønske livet av noen, men vi bør nok heller dømmes etter hva vi faktisk gjorde.