Harald Hårfagre (ca. 850-932) står i dag som den fremste norske kongen fra vikingtiden vår. Han samlet Norge, men frihetstrangen var sterk i Norge, småkongene i landet ville ikke bli diktert av en enekonge. Men Harald seiret i slaget ved Hafrsfjord ca. 872 og fra da av har han dominert som en av våre erkevikinger.

Forlagene Saga Bok og Spartacus samarbeider om en ny bokserie, Sagakongene, om de norske kongene fra Harald Hårfagre og frem til Sigurd Jordasalfare.

De to første bøkene i serien er nå kommet ut. De omhandler livene til de to Haraldene Hårfagre og Hårdråde. Den ene samlet Norge og gjorde seg bemerket her, den andre utmerket seg i utlandet, han prøvde å erobre England. Denne serien forventer vi oss mye av, her har vi mye spennende lesning framfor oss. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor bokserien skal stoppe med Sigurd Jordsalfare.

Bøkene er små og på ca 150 sider, skrevet på godt norsk, en unngår det tungvinte sagaspråket, og bøkene er myntet på oss vanlige med en litt under pari forståelse av historien, bøkene er altså ikke for fagfolk. Og arkeologi og dagens sagatolkning har blitt lagt til grunn for disse biografiene. Vår tids syn på sagaene er basert på at en i hovedsak stoler på hva de forteller i motsetning til tidligere tiders syn på sagaene hvor en så for seg at historikeren enten omskrev historien for å tekkes konger eller kirkelige overhoder hvor de overdrev kongenes betydning og makt. Samtidig har tidligere historikere trodd at åsatroen og dertilhørende skikker var beskrevet negativt for å favorisere den nye kristendommen. En slags selvpålagt sensur som gjorde sagaene lite troverdige. Det kan stilles spørsmål ved hvor nært en kan knytte arkeologiske funn til konkrete sagahendelser. Og i hvilken grad kan en stole på sagakilder skrevet 300 år etter Hårfagres død? Det er interessant å se hvor mye Titlestad makter å trekke ut av sagaene.

Hårfagre er sagnomsust, en av de første som trer ut av historiens navnløse mørke. Seinere med sagakongnen skulle det bli mindre og mindre sagn og mer og mer historie. Et av sagnene om Harald er historien om samekvinnen Snøfrid som skulle ha forhekset Hårfagre i den grad at han ikke klarte å rive seg løs fra hennes dødsleie før etter tre år. Titlestad skriver at det er funnet spor etter samer på Dovre fra den tiden. Det sjokkerer neppe i og med at vi vet det inntil nylig har vært samer og reindrift lang nede i de østre deler av Norge. Men det betyr ikke at det er spor etter Snøfrid som er funnet på Dovre.

Boka om Harald Hårfagre begynner litt tregt, det blir litt tørt når forfatteren skal sette scenen, forklare bakgrunnen for Harald Hårfagres samlingsplaner, spiren til det som skulle bli Norge. Men boka skyter snart fart og en forstår at danskene som dominerte i sør, i Viken ble opptatt med erobringer i England i år 866. Det gav Halvdan Svarte og hans sønn Hårfagre mulighet til å starte samlingskrigene nå når danskene var opptatt på annet hold. Hårfagre hadde arvet Opplandene og Sogn, og da var det bare resten av Norge igjen. Han slo seg frem stykke for stykke og de som var med han fikk delegert makt, de som var imot blei sablet ned. Slik la han stadig mere av landet under seg. Han delegerte makt til flere underkonger, og over Nord-Norge og Trøndelag var det Håkon Jarl Grjotgardsson som fikk råde. Han stammet ifølge boka fra Andøya.

TorgrimTitlestad er født i 1947. Er professor dr. philos i historie. I Stavanger og har vært prosjektleder for oversettelsen av Tormod Torfæus' store Norgeshistorie fra 1711. Han har skrevet flere bøker om vikingetiden.