Eirik Blodøks var sønn av Harald Hårfagre, Magnus den Gode sønn av Olav den Hellige og Olav Kyrre sønn av Harald Hårråde. Disse bøkene er lettleste og i forhold til annen litteratur om emnet hadde vi før stort sett bare sagaene på litt sær nynorsk å forholde oss til. Kanskje ikke like lett å lese for oss alle. Det forbauser gang på gang å se de nære båndene det var mellom Norge, Danmark og England. Mens derimot Sverige faller litt i skyggen. Sett ifra Norge er det lite som skjer i forholdet Norge-Sverige, kanskje fordi det stort sett var fred mellom rikene.

Bøkene er spennende og lettleste og kan formidle noe av våre store forhistorie for nye lesere. Den allminnelige sagalitteraturen er altfor spesiell til at en kan forvente at den skal fenge blant ukyndige. Sagakongenes historie har vært nedvurdert og regnet som uinteressant, det som skulle formidles var småkarsfolkenes historie og livsvilkår. Intet galt med det, men det er helt ok at historien om våre store konger og deres bedrifter trekkes frem i lyset. Og i denne serien finner vi trukket frem betraktninger gjort i samtiden fra både engelske, tyske, danske, norske og islandske kilder. Det setter vi pris på. Det blir en slags kryssreferanse for å kunne sjekke gehalten i sagaene.

Siste bok ut om Olav Kyrre må ha vært vanskelig å skrive i og med at det står så lite om Olav Kyrre i sagaene fra før. Han passet ikke inn blant de krigerske kongene, hans mål ser ut til å ha vært ridderidealet som begynte å gjøre seg gjeldende på den tiden, med høviske, velkledde og dydige herskere som spilte på lag med kirken. Dermed var det lite å skrive om, fred var det i landet og ingen "flotte" slag eller andre imponerende bedrifter å skrive om.

Alle de tre siste bøkene i denne serien om sagakongene har sine egne oppsett av tilleggsopplysninger og selvsagt har alle en gjennomgang av bakgrunslitteratur. Historieprofessor Titlestad med sin bok om Eirik Blodøks fått laget en kronologisk liste over hendelser i Blodøk sitt liv, samt en liste over halvbrødre. Historiker Bjørn Bandlien, som har skrevet om Olav Kyrre, som er medforfatter av fjorårets bok Sagaspor, gir fyldige opplysninger om hvor har han hentet stoffet sitt fra, og han tar først og fremst utgangspunkt i skaldekvadene. Øystein Morten er religionshistoriker og også han skriver om sin kildebruk, men i tillegg en fyldig gjennomgang av de slutninger og valg forfatteren har gjort i boka om Magnus den Gode. Det er slutningene forfatteren har trukket når kildematerialet er mangelfullt, tvilsomt eller spriker. Meget bra!