I perioden 1815 til 1876 blei fem kvinner og trettitre menn halshugget i Norge. Hva lå bak, og hvem var de og hva besto forbrytelsene i? Det kan høres kjedelig ut, men Torgrim Sørnes har en sjelden formidlingsevne som synliggjør menneskene og gjerningene på en kortfattet, og grei måte. Samtidig klarer han ikke å dy seg for å servere oss en liten humoristisk slenger i ny og ne. Et pluss er det også at boka er illustrert og basert på rettsdokumenter og avisartikler.
En spør seg gjerne hvordan levde disse menneskene, hvordan var det å leve før i tiden? Hvilke kår levde disse folkene under? Det var et lutfattig Norge, med stor barnedødelighet og en gjennomsnittlig levealder på 44 år i 1814. Man døde rett og slett av alvorlige sykdommer, leger kunne lite gjøre. Renslighet var nærmest en umulighet, lus og lopper, mus og rotter florerte. Vulkanen Lakis på Island hadde utbrudd i 1783 med ødelagte avlinger som resultat i ti-årene som fulgte. Deretter tok vulkanen Tamboras over i 1815, og det blei så kaldt at det drev isfjell i Mexicogulfen og det lå snø i Nordmarka i juli. Det var et brutalt samfunn med mye fyll, slossing og drap. Og i disse omgivelsene var ondskapen fremtredende.
Med dette bakteppet møter vi personene bak disse bestialske handlingene. Hvordan de vokste opp, hva de gjorde og hvorfor, hvordan de ble pågrepet, fengslet, dommen og avstraffelsen. Ondskap gir et gripende innblikk i elendighet og nød med løsunger, fyll og hjerteløs råskap. Vi leser avisreferater fra de offentlige halshuggingene. Den dødsdømtes siste ord og publikums reaksjoner på halshuggingen. Etterpå skulle hodet spikres til en stake og kroppen festes til et vognhjul på påle til skrekk og advarsel. Det forbauser å lese om hvor langt frem i tid de drev på med den slags.
Det hender under lesningen at en lurer på om det kunne ha vært en selv, kan en bli så avstumpet og havne så langt ned i amoralsk og psykopatisk mørke at det blir likegyldig om en tar liv eller hvordan en gjør det? Det bor djevler i oss alle, de må bare ikke få slippe til. Vi må i det miste være anstendige.
Kautokeinoopprøret får et nytt perspektiv i denne boken. I filmen av Nils Gaup som gikk for snart to år siden på kino fikk vi inntrykk av at det var snakk om et rettferdig opprør mot lensmann, handelsmann og prest som undertrykte samene. I Ondskap er opprørerne sett på som religiøse fanatikere som skulle rense bygda for synd. De trodde de var i sin fulle rett til å drepe de syndefulle siden de hadde sine ordrer direkte fra Gud.
Torgrim Sørnes skriver så en fryder seg samtidig som en grøsser i neste avsnitt. Men all elendigheten kunne lett ha blitt for mye om ikke forfatteren hadde plusset på med litt tørr og fin humor som når han sier om fensgselsfuglen Jens Amundsen Fenstad at ha la som en annen trekkfugl i vei nordover mot sitt hjemlige Trøndelag. Eller om Ingeborg Olsdatter Grønlien og hennes utkårede: "Ikke slik å forstå at det var prince charming; fyren var en omstreifer fra Sogndal. Til gjengjeld var ikke Ingeborg noen nyplukket rose heller. Hun var en kvinnelig psykopat."
Det hender en lurer på hvordan folk levde før. Her tror jeg vi har litt av svaret for 1800-tallet. Ikke noe å trakte etter om du ikke var født med en sølvskje i munnen spør du meg. Også kan en jo falle i tanker om det er så riv rav ruskende galt med dødstraff som vi vil ha det til, men forfatteren legger ikke opp til noen debatt, dette er rein og pur historie.