Av Yngve Laukslett, styremedlem Andøy Høyre.

Beslutningsgrunnlaget som Stortinget fikk oversendt av Forsvarsdepartementet via regjeringen er et godt stykke arbeid dersom målet var å samle forsvarets virksomhet på færre geografiske områder. PwC rapporten vedrørende Andøya flystasjon er i så måte et mesterverk som forfatterne har anvend betydelig tid på å forberede. Informasjonen som fremkommer i denne rapporten er nøye vurdert; ikke basert på faktiske forhold men hvordan det overordnede målet, nedleggelse av Andøya flystasjon, best kan oppnås. Informasjonen er nøye balansert slik at negative forhold vedrørende stasjonen på Andøya fremheves og positive forhold tones ned eller ekskluderes i sin helhet.

Operative forhold på Andøya vedrørende krevende MPA operasjoner, basens dedikerte rolle vedrørende allierte kampflyforsterkninger og flystasjonens infrastruktur for understøttelse av vedvarende høyintensive kampflyoperasjoner unngås da dette ikke bidrar til måloppnåelsen.

Innenfor forsvarsplanlegging er det viktigste spørsmålet følgende; hva er trusselen og hvordan bør denne møtes?

Uten at det er fremkommet noen større analyser og utredninger vedrørende forsvarets operative struktur, så anvendes det russiske Bastionforsvaret som den største militære trusselen mot Norge. Dette er en kjent trussel som har sitt opphav fra den kalde krigen. Scenarioet om russisk kontroll av Nord-Norge frem til Lyngen-linjen eller Bardufoss flystasjon kom til på 1960 tallet og ble relativt raskt ansett som det primære scenarioet i en krig mellom Sovjetunionen og NATO i nordområdene. Scenarioet har ikke endret seg frem til i dag, imidlertid har en aktør byttet navn fra Sovjet Unionen til Russland.

Det er viktig å forstå den kulturelle konteksten som medfører at Norge som nasjon ikke vil eller kan falle under total russisk kontroll; våre nasjoner deler ikke kulturell eller språklig avstamming. Norge har aldri vært innenfor den russiske interessesfæren og kan ikke sammenlignes med nasjoner som Ukraina, Hviterussland, Georgia eller statene som utgjør Baltikum. Den kanskje mest stabile grensen Russland har er den som deles med Norge. Bastionforsvarets mål og hensikt er utelukkende å beskytte Russland og deres strategiske baser og kapasiteter i nordområdene gjennom såkalt strategisk dybde. Fortalt på en enkel måte så krever russisk militær doktrine fysisk avstand mellom egne baser på Kola og en frontlinje mot NATO.

I praksis medfører dette en begrenset invasjon av Nord-Norge, herunder kontroll av land, luft, og sjøområder som strekker seg fra Indre Troms frem til egne baser på Kola halvøya. Fra det kontrollerte området kan russiske styrker utføre såkalte nektelse operasjoner (A2/AD) i store deler av Norskehavet og Nord-Atlanteren.

Dette scenarioet fremkommer blant annet i boken Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, forfattet av tidligere General Gullow Gjeseth.

Andøya flystasjons rolle under den kalde krigen var av stor betydning og besto av to viktige elementer; maritim overvåkning og situasjonsforståelse i nordområdene samt allierte kampflyforsterkninger. Kampflyene var nøkkelen til luftherredømme, Close Air Support (CAS) til allierte bakkestyrker og til forsvaret av den viktige Lyngen-linjen i Troms.

Andøya flystasjon var under den kalde krigen, i likhet med de fleste flystasjoner i Nord-Norge, oppsatt med luftvern og bakkestyrker for beskyttelse av flystasjonen og for å hindre Sovjetisk kupp/overtakelse.

Det siste er et viktig moment som er meget relevant i dag. Det er også et moment som Forsvarsdepartementet ikke ønsker å redegjøre for. Poenget er at Andøya flystasjon er vedtatt nedlagt uten at infrastrukturen skal saneres. Årsaken til dette er mest sannsynlig at sanering er så kostbart at regnestykket for å flytte forsvarets virksomhet fra Andøya til Evenes aldri hadde blitt akseptert av Stortinget.

Det er all grunn til å stille spørsmål vedrørende den underliggende årsaken til at Andøya flystasjon absolutt må legges ned og hvorfor forsvarsdepartementet tar det skritt å styre informasjonen (selektiv informasjon) som Stortinget mottar. At Stortinget er ført bak lyset angående Andøya flystasjon hersker det ingen tvil om. Den konstitusjonelle konsekvensen når Stortinget feilinformeres er mistillit mot ansvarlig statsråd; forsvarsministeren.

Det vi kan lese og forstå ut fra det famøse vedtaket om å legge ned Andøya flystasjon er følgende:

1. Russlands konsept om Bastionforsvar og nedleggelse av Andøya flystasjon henger ikke sammen; den historiske betydningen av flystasjonen på Andøya er uomtvistelig og er like relevant i dagens trusselbilde som da forsvarskonseptet Bastionforsvaret ble utformet rundt 1960.

2. Infrastrukturen på Andøya flystasjon (rullebane, armerte flyoppstillingsplasser, ammunisjonslagre, drivstoffanlegg, ol) er av taktiske årsaker (økonomi) ikke foreslått sanert av Forsvarsdepartementet, noe som hadde medført betydelige kostnader. Dette medfører at flystasjonen må forsvares, jeg gjentar, må forsvares i en krig for å hindre en fiendtlig overtakelse av en flystasjon med høy stridsverdi.

3. Et forsvar av Andøya flystasjon medfører utplassering av NATO luftvernstyrker og en bakkestyrke av kompani størrelse siden denne kapasiteten per i dag ikke er tilstede i forsvarets operative struktur.

Avslutningsvis er det fult ut forsvarlig å beskrive forsvarets utredninger som danner beslutningsgrunnlaget for Stortingets behandling av Langtidsplanen for Forsvaret, for dysfunksjonell og irrasjonell. Den er utelukkende av en logisk karakter dersom det overordnede strategiske målet er å samle forsvarets virksomheter til færre geografiske områder.

Dette har som kjent sjefen for Luftforsvaret, Generalmajor Tonje Skinnarland, nylig bekreftet i et leserinnlegg i flere aviser.

Strategi og strategisk kan være forvirrende og utydelige begreper som anvendes av ulike aktører uten at de er innforstått med begrepets mening eller at de bevist forsøker å forvirre mottakeren. Imidlertid må strategi eller en valgt ‘strategisk retning’ ikke forveksles med forsvarsfaglige og operative vurderinger av militær karakter.