Konseptvalgutredning Evenes flystasjon er omsider offentliggjort. Den politiske ledelsen i Evenes kommune har det travelt med å komme i gang og forventer at «fjaset» skal stilne. Avisen Fremover skriver at en knippe mennesker «på øya» lager masse støy som visstnok skal være til sjenanse for hele regionen. Det er meget betenkelig at en ordfører, som i tillegg er nestleder i Nordland Høyre, og deler av pressen i en naboregion ordlegger seg på en slik måte.

Imidlertid er ordbruken forståelig. Det er taktisk uklokt å engasjere seg i en debatt med svake argumenter. Da er det bedre å anvende Trump-taktikken; stigmatisere og kalle ut «fake news». Jeg oppfordrer dere herved til å stigmatisere følgende: Kanskje den aller viktigste faktoren i denne saken er det som KVU ikke drøfter!

På side 11 i KVU leser man følgende «Evenes skal overta rollen som vertsbase for allierte maritime patruljefly etter nedleggelsen av Andøya flystasjon, både hva angår øvelser og oppdrag. Når det gjelder øvrige allierte behov som er dekket av Andøya flystasjon i dag, er det ikke lagt til grunn at disse overføres til Evenes». Dette kan ikke tolkes på en annen måte enn at allierte kampflyforsterkninger som per i dag er dedikert til Andøya flystasjon bortfaller i sin helhet. Dette er oppsiktsvekkende og fremstår som en ny opplysning.

Forsvarsminister (FMIN) Frank Bakke-Jensen informerte nylig Utenriks- og forsvarskomiteen at Forsvarsdepartementet (FD) har igangsatt en utredning som undersøker hvordan sivile flyplasser kan anvendes som forsterkningsbaser. Dette er noe Forsvarssjefen (FSJ) også viser til i en nylig artikkel i Aftenposten.

Det er naturlig å tro at Luftforsvaret besitter fagkunnskapen innen forsterkningsplanverket for allierte kampfly. Imidlertid er det betimelig å stille spørsmål hvorvidt FD ønsker å gi styringen av en slik utredning til Luftforsvaret; det er nemlig godt kjent hva tidligere Generalinspektør for Luftforsvaret (GIL) Per-Egil Rygg mente om stridsverdien til sivile flyplasser. I 2015 uttalte han følgende ved Oslo Militære Samfund:

«Med operativ stridsverdi menes kapasitet innen drivstoff, ammunisjon, stridsanlegg, K2, beskyttet infrastruktur og flyoperative flater. Det er slike baser Luftforsvaret trenger for å kunne drive operasjoner i hele konfliktspekteret fra fredsdrift til høyintensitet. Det er også slike baser våre allierte trenger. Det er viktig å være klar over at det er svært stor forskjell på en sivil flyplass og militær flystasjon. En militær flystasjon er bygd for krig. Det er ikke en sivil flyplass ... Sivile flyplasser kan godt nyttes i fredsmessige lavintensitets-operasjoner, men de har meget lav stridsverdi i høyintensitets-operasjoner».

Når Forvaret i 2018 omtaler en ny normalsituasjon med økt Russisk militær aktivitet, så er det viktig å forstå at LTP av 2012 og 2015 legger ned de to største kampflybasene i Nord-Norge, Bodø hovedflystasjon og Andøya flystasjon, i en irreversibel nedleggelse. De respektive vedtakene legger til grunn at Forsvaret skal trekke seg helt ut og at infrastrukturen skal overdras Avinor og/eller selges til private næringsaktører. Den vitale infrastrukturen som Per-Egil Rygg beskriver en kampflybase må ha, vil ikke eksistere ved disse fremtidige sivile flyplassene. Når FD viser til at en fremtidig sivil Andenes lufthavn kan benyttes i krise og krig så taler de mot bedre viten. Her får visse aktører i Ofoten unnskylde «fjaset» og «støyen», men det er en årsak til at det eksisterer en viss standard over NATOs kampflybaser.

NATOs strategiske planleggere studerte meget nøye resultatene av seksdagerskrigen i Midtøsten Juni 1967. Under denne krigen gjennomførte det Israelske luftforsvaret (IAF) et overraskelsesangrep på Egypt, Syria, Jordan og Irak. Ved krigens åpningsminutter gjennomførte IAF et koordinert angrep på ni militære flyplasser i Egypt. IAF uskadeliggjorde rullebanene for så å systematisk ødelegge Egyptiske kampfly på bakken. I løpet av en time hadde Egypt tapt 100 fly. Etter en kjapp runde med påfyll av drivstoff og ammunisjon, vendte IAF tilbake for å ødelegge ytterligere 200 fly. I løpet av krigens første fem timer var omkring halve kampflyvåpenet, rundt 300 fly tapt. IAF gjennomførte slike tokt mot Syria, Jordan og Irak, noe som medførte at den arabiske alliansen tapte omkring 400 kampfly på en dag.

Det var mulig å ødelegge slike mengder kampfly fordi flyene var parkert samlet ved store ubeskyttete parkeringsramper, lik de man finner ved sivile flyplasser.

Oppskaket etter dette brutale militære nederlaget gjennomførte Egypt og Syria omfattende tiltak for å beskytte sine kampfly. En rekke tiltak innenfor infrastruktur spekteret ble gjennomført. Det skulle ikke gå mange år før NATOs strategiske planleggere skulle bli vitne til om arabernes tiltak hadde effekt. I Oktober 1973 havnet Israel atter en gang i konflikt, kjent som Yom Kippur-krigen. Selv om Israel gikk seirende ut, så hadde IAF ikke særlig suksess med å ødelegge kampflyene til Egypt og Syria. Tiltakene som ble gjennomført for å beskytte egne fly viste seg å ha stor betydning. Etter å ha gjennomført hundrevis av tokt, hadde IAF tatt av dage bare 22 av motstandernes fly, sammenlignet med 400 bare seks år tidligere. Tiltak for å gjøre flybaser mer robust og motstandsdyktig gjennom spredning, kamuflasje, narretiltak, og beskyttede oppstillingsplasser hadde overraskende stor betydning. IAF konsentrerte seg derfor om å angripe basers operative flater i form av rullebaner og taksebaner for å hindre flybasen å generere tokt.

Sårbarheten ved å gjennomføre operasjoner i krig ved underdimensjonerte baser, eller sivile flyplasser, er godt kjent i NATO. I tillegg til å studere resultatene i Midtøsten, gjennomførte NATO i 1986 en øvelse i Tyskland hvor formålet var å teste hvordan en moderne kampflybase kunne fortsette å produsere skarpe tokt under vedvarende angrep av fiendtlige fly og raketter. Øvelsen, kjent som Salty Demo, viste at selv et moderat angrep mot en flybase ville føre til en betydelig reduksjon av kampflyoperasjoner. Dette kom som et sjokk på det Amerikanske flyvåpenet. Som et resultat av Salty Demo øvelsen ble en rekke tiltak ovenfor flybasene i NATO gjennomført. Noen av tiltakene var:

  • Øke flybasens operative flater gjennom flere taksebaner, rullebaner og oppstillingsplasser.

  • Forhåndslagring av kritisk utstyr, blant annet innenfor reparasjon av rullebaner.

  • Utplassere tunge kjøretøyer som bulldosere, lastebiler og gravemaskiner ved NATOs flystasjoner.

  • Øke bruken av CCD-metoder (Camouflage, concealment, and deception).

  • Bygge splintsikre oppstillingsplasser og armerte flysheltre.

Kunnskapen omkring hva som kreves av infrastruktur for å drive kampflyoperasjoner burde dermed være godt kjent. Tidligere GIL, Per-Egil Rygg, pekte helt korrekt på hvorfor sivile flyplasser har lav stridsverdi og er uegnet i krise og krig. Imidlertid ble ikke denne svakheten bekjentgjort på en egnet måte ovenfor Stortinget når LTP ble behandlet høsten 2015. Problemstillingen drøftes heller ikke i KVU for Evenes.

Dette tilsier at Stortinget må sikre Forsvaret robusthet og fleksibilitet i en alliansetilpasset basestruktur med militære flyplasser for Luftforsvaret. NATO må besitte evne og vilje til å avskrekke Russland i nåtidens normaltilstand gjennom robuste militære flyplasser med infrastruktur som er i stand til å generere kampfly sorties, eller tokt, i krig. Det er betimelig å minne beslutningstakerne om det faktum at nåtidens Russland har betydelige avvik fra Russland anno 2012 og 2015. Hva vil status quo være i 2024?

Konklusjonen er at KVU for Evenes har betydelige militærstrategiske mangler som regjeringen må svare for. «fjaset» og «støyen» slutter ikke her.