«Haterne i vennelista i drar meg tilbake til 22.juli»

Meninger

Om ettermiddag den 22. juli kjører jeg med mine to barn inn mot Oslo. Jeg har nylig blitt enkemann og vi skal forsøke å reise på en ferie for å få litt pause fra sorg og en utfordrende hverdag.

 Vi hadde pakket vår røde Volvo 240 91-modell, som vi hadde fått av svigerfar. Den glinset som ny i sommerværet i Vestfold. Jeg studerte her og var aktiv i arbeiderpartiet og debatterte offentlig som redaktør av studentavisen. Studiene, jobben og fritidsaktiviteten hadde alle samme driv, et varmere samfunn.


Vi var på vei inn til Oslo for å hente broderen. Så var planen å kjøre inn til Sverige. Bilen var helt fullstappa av telt og remedier, i baksete tittet to barnehoder forventningsfulle frem. Hva skulle denne ferien bringe? Vannsklier, is og hamburger. Kanskje nye pokemonkort eller klistremerker?
Telefonen var et stressmoment i livet, så denne sto alltid på lydløs. Klokken 15.00 var vi på hjul. Jo nærmere vi kom Oslo, jo mindre biler var det på veien. Alt var så underlig. En merkelig stemning ble sterkere jo lengre nord vi kom på E18.
Noe fikk meg til å ta opp telefonen fra hanskerommet, ubesvarte anrop - jeg sjekket loggen:
Ubesvart anrop: Mamma(39), brodern (14) og  svigerfar(33).  


 

«Noen har dødd igjen» et stikk gikk i brystet. Mens jeg holder telefonen ringer mamma igjen. «DERE MÅ SNU; VI ER UNDER ANGREP»
Det var da jeg kjente den grusomme følelsen, tenk om noe skjer med barna mine. Jeg sitter i dette skrivende øyeblikk og gråter, for følelsen er for sterk for meg å takle. Og da var den ny. Nå er det enklest å skyve vekk det som er vanskelig for vi har ikke svaret på hvordan vi kan beskytte barna våre mot alt. Våre vakre uskyldige barn er de enkleste offer for de som ikke er enige med oss.
I senere tid, så har mine mot-debattanter skjønt dette. «Bare nevn barna hans, så trekker han seg unna.» Og ja, det er helt sant. Automatisk trekker jeg meg unna.
 

Dette er en av flere taktikker som disse debattantene bruker. Og de er sleipe og dårlig kamuflerte «men det var jo bare humor, skjønner du ikke humor?» Nei, jeg skjønner ikke hvorfor barna mine skal dras inn i en diskusjon om religion, hat og politikk.
Jeg blir stadig advart fra flere i vennelista mi om den feilslåtte integreringen vi har stått for på venstresiden. Men hvem er disse menneskene? De som kan og vet alt. Du vet de som kan sitte en hel dag å håpe at noen skal bite på rasistkommentarene sine. De som kommenterer alt og alle i håp om at noen skal bite på. Hvilken arbeidsgiver er det som tillater at arbeidstakeren sitter på nettet hele dagen? Også midt på natta og med urytmiske avbrekk?
 

Dessverre så er det de som ikke er integrert. De har sin virkelighet fra facebookgrupper, skytespill og høyreekstremistiske nettsider. Når skal denne gruppen tas på alvor? De har ingen kontakt med omverden, bor hjemme hos foreldrene og er arbeidsledige men har ikke levert meldekort. Og deres mål er å skremme folk fra å mene noe annet enn dem selv, og de lykkes.  
Og hver gang de nevner barna mine, så er jeg tilbake til 22.juli. Avmakt, frykt, sorg.