Krisetilstander gir også muligheter, men det gjelder ikke alle

Meninger

Ei slik overskrift passer ikke for familier og personer som konstant lever et vanskelig liv enten det gjelder helseproblematikk, arbeidsledighet, fattigdom eller andre alvorlige forhold som overgrep og vold. Viruskrisen, oljeprisfallet og børskrakket vil for mang virke forsterkende på en allerede kritisk situasjon. Her må fellesskapet gjennom offentlige ordningen bidra enda sterkere enn tidligere. Mange stiller opp for akkurat det i dag.

Felleskapet fungerer

Det Rødt mener med muligheter nå, er at mange av oss får satt våre egne liv og store samfunnsspørsmål på dagsorden. Det vanlige livet ble så brått endra. Plutselig fikk Rødts slagord, «Fellesskapet fungerer», et mer konkret innhold. Det viser seg på mange store og små områder i livet og samfunnet.

Et relativt åpent og folkevalgt styrt samfunn bidrar til at tilliten til folkevalgtrepresentantene generelt er stor. Derfor har den raske omstillinga vedtatt av folkevalgte og deres administrasjoner, fått stor oppslutning. Resultat er at folk stiller opp med de ressurser de har, omstiller seg til ny situasjon, tar smittehensyn og utviser oppfinnsomhet og kreativitet på mange områder. Sjøl om vi holder mer enn armlengdes fysisk avstand fra hverandre, oser det av initiativ og tiltak med utgangspunkt at dette er til fellesskapets beste. Det er en av de store tilsynelatende motsetninger i dagens situasjon i mars 2020. Men det vil alltid være sånn at felleskapet blir bare skapt av hvordan vi enkeltvis står fram. Derfor er hver enkelt av oss avgjørende for felleskapet. Samtidig er resultatet av fellesskapet større enn å bare summere bidraget fra den enkelte. Mange har gode opplevelser med å stille opp, jobbe sammen, ta ansvar, være nyttig for andre, bidra og kjenne på den godfølelsen med det og solidaritet, kan dyrkes videre når hverdagslivet blir mer normalisert. Normalen trenger ikke bli den samme om vi tar med oss gode erfaringer.

Normalt og «normalt»

Kombinasjonen av koronakrise, oljepriskrig, globalisering, privatisering og at mye av investerings- og forbruksveksten er basert på en enorm økning av lån og gjeld, setter mye av det normale over i det unormale i den store sammenheng. Når mange av disse forholdene slår inn samtidig og forsterker hverandre, blir forholdene mer tydelig og dramatiske. Vi blir nødt til å se på sammenhenger på en annen måte.

Privatisering og globalisering

Det normale har vært at høyresida i politikken og særlig de store private næringsdrivende har bygd ned offentlige ordninger og tjenester blant annet gjennom redusert skattekrav til de rikeste. Svekkelsen av helsevesenet til å knapt handtere en normalsituasjon når det gjelder beredskapslager og annen dimensjonering og slettes ikke dagens utvida behov, er eksempel på det. Det har ikke mangla advarsler fra fagforeninger og ansatte.

Høyresida og kapitaleiere har

· solgt ut viktige nasjonale ressurser til internasjonal kapital,

· latt finanskapitalen får tilnærma frislepp,

· globalisert produksjon over til der det er billigst mulig arbeidskraft og minst miljø- og andre restriksjoner,

· oppheva beredskapslager av kritiske nødvendighets artikler.

· ikke omstilt verdiskapninga i oljenæringa til nye, framtidsretta alternativ

En konsekvens er svekka nødvendig trygghet for folk.

I mye av dette har også Arbeiderpartiet både vært aktiv pådriver til og i andre tilfeller blitt villig med på ferden. EU/EØS er og har vært sentral i dette styringssystemet. Når de fleste faktorer i dagens krise er resultat av dette, og de som er ansvarlig, sjøl er i krise da er det også «normalt» at de krever at nettopp de offentlige ordninger de ville bygge ned, nå skal berge deres interesser. Det er det som kalles å privatisere fortjeneste og profitt, men i krisetider skal vanskene sosialiseres (belastes alle). «Normalen» har disse maktsentra snudd helt på hode og uten å rødme!

Et konkret eksempel:

Stor, offentlig økonomiske støtte til banker, aksjeeiere og store kapitalister gis uten krav om å bruke av egen formue, inntekt og utbyttestopp og/eller overdra eierskap til det offentlige. I Sortland er det slik at det politiske flertallet går inn for at har du en formue på mer enn cirka kr 70 000 (70 prosent av G), kan du ikke normalt få bostøtte uansett hvor lav inntekt du har. Vanskeligstilte skal avkreves private innstramninger for offentlig hjelp – kapitaleiere beholder sin rikdom og makt. Dette er hvordan klassesamfunnet viser sitt sanne ansikt.

Rødt vil ikke at det skal fortsette sånn.

I ulike sammenhenger stiller flere og flere grunnleggende spørsmål rundt disse forholdene.

Når mange nok gjør det samme og vi erkjenner en ny forståelse – da åpner krisen til nye muligheter

Kapitalismen er drevet fram av dagens forståelse av hva økonomisk vekst er. Det betyr i hovedsak kontinuerlig økt forbruksvekst der du og vi andre bruker enda mer på netthandel, reise, shopping, kaste brukbare gjenstander og erstatte det med nytt. Det virker sånn at for flere og flere «vanlige» mennesker, som bygger sin inntekt på eget arbeid og ikke kapitalspekulasjon, innser akkurat det. Krisen har satt disse tankene enda mer i perspektiv. Lokal og nasjonal produksjon av mat, klær, medisinske varer, bygningsmaterialer, kompetanse og mye mer har fått et enda mer konkret og betydningsfullt innhold. Skal vi få det til, må mange nok av oss tenke på vekst og utvikling av samfunnet på en annen måte enn tidligere. Tør vi å tenke tanken at vi må bygge opp lokal/regional produksjon og sosiale, kulturelle og utfordrende tilbud som erstatning for det vi har tatt som selvfølge? Det kan gjelde sydenreiser, kjøp av billige forbruksvarer fra Kina, reparere ting som tidligere ble kasta, ta i bruk flere jordlapper til matproduksjon uten enorm kraftforimport. Kanskje vi kan bli like godt kjent med naboskapet i naboskapet som å dra på ferie sammen til «Langtvekkistan». Makt for å gjøre de store endringene må bygges nedenfra. Vi må nekte å la oss bli med i det store, globale spillet der internasjonale kapitalinteresse bruker oss som brikker.

Så må mye av dagens aktiviteter og produksjon fortsatt være på plass for å kunne dekke nødvendig behov og verdiskapning. Tida er vanskelig for de fleste nå, men det ligger muligheter i andre enden.

Et saktere samfunn er ikke å forakte!