På en fredag:

«Venner»

Foran stuevinduet står det to stoler vent ut mot havet. Den utsikten er en deilig venn i det daglige, men den kan aldri være nok alene.

Venner: – Det er et privilegium å ha en venn i livet som husker noe man selv har glemt og hvor vi kan le høyt sammen over episoder og historier som kan hentes ut av vår felles omfangsrike minnebok, skriver Lina Vibe i denne kronikken.  Foto: Lina Vibe

Det er godt å ha en eller to som man kan dele vanskeligheter med. Like viktig er det å ha noen å dele små personlige gleder med.

Lina Vibe
Meninger

Det må sitte en venn som både svarer, forteller og protesterer i den andre stolen innimellom.

Det gjorde det for nesten en måned siden. Vår felles historie begynner på Høgskolen i Bodø for atten år siden, hvor jeg ifølge henne kastet meg over henne to dager før skolestart uten at hun hadde mulighet til å rømme unna. Det skal sies at hun kommer fra Nord-Trøndelag hvor man tenker seg grundig om før man hiver seg i vei med noen fremmede. Jeg så ei med to unger på samme alder som mi egen jente, og som jeg hadde hørt bodde i samme nabolag som meg. Praktisk og fornuftig med potensial for noe mer. Gjennom studieårene skapte vi et vennskap som ikke kan slå sprekker, og i hver vår stol gikk vi rett til ugresset og rosene uten å måtte slå og klippe gresset rundt først.

Livssituasjonen vår påvirker hvem vi blir venner med og hva som er vennskapets grunnmur. Møtes man under et svangerskap er det helt naturlig at ungene og livet som mamma følger samtalene senere. Det er hyggelig når par og par trives sammen og det er naturlig at samlivsbrudd skaper ubalanse og usikkerhet knyttet til hvordan vennskapene skal leve videre og i hvilken form. Det viser at relasjonene har betydd noe. Så får man minne hverandre på at det som har vært alltid blir stående, også når nye konstellasjoner etableres. Det er alltid plass til en ny venn.

Vennskap i barndom- og ungdomstid får mye oppmerksomhet fordi vi vet hvor viktig trygge relasjoner er og hvor ødeleggende ensomheten er i disse årene. I dag er mange voksne singel og deler ikke sin hverdag med noen andre. Da blir venner ekstra viktig igjen. Man trenger noen å feriere med, å invitere på middag og å treffe på kafé. Det er godt å ha en eller to som man kan dele vanskeligheter med. Like viktig er det å ha noen å dele små personlige gleder med, ting som ikke betyr noe for andre, men som en god venn lytter til og forstår betydningen av.

Jeg har ei venninne som har fulgt meg i trettito år fra vi spilte i korps og på samme håndballag. Våre livsveier gikk i helt ulike retninger ganske tidlig, frivillig og ufrivillig. Vennskapet har vært pleiet hyppig og nært i perioder og mer flyktig i andre, avhengig av hvor vi har stått i livet og hva som har opptatt oss. Med årene er jeg blitt svært bevisst og takknemlig for å ha ei venninne som vet hva jeg kommer fra og labyrinten jeg har gått frem til hvor jeg er i dag. Det er et privilegium å ha en venn i livet som husker noe man selv har glemt og hvor vi kan le høyt sammen over episoder og historier som kan hentes ut av vår felles omfangsrike minnebok.

Vi trenger venner gjennom hele livet og det er godt å gå gjennom Stokmarknes og se godt voksne pensjonister som har parkert krykker og rullatorer og drikker morgenkaffen sammen på en av byens kafeer. Ofte drikker jeg en kopp kaffe i stolen min sammen med utsikten, og hører på radio eller leser nyheter. Med jevne mellomrom sitter det ei venninne i den andre, og også en kompis av og til. Jeg kjenner meg veldig heldig som har disse menneskene i livet mitt. De er mitt viktigste nettverk hvis noe skulle skje og like viktig nå. Hvert vennskap har sin egen kulør og til sammen blir mine venner et pledd i forskjellige farger som ligger så fint i den andre stolen, når jeg bare sitter og nyter utsikten.