Fra sidelinja

Såpeoperaen rundt Nordnorsk Kunstmuseum

En såpeopera kjennetegnes ved at dramatikken aldri stopper, nye episoder med overfladiske konflikter legges uendelig til. Målet er å servere lett underholdning, så slipper publikum å forholde seg til de egentlige realitetene.

Nord Norsk Kunstforening  Foto: Ronald Johansen

Meninger

Det er smertefullt å bivåne at konfliktene ved Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) utvikler seg til en endeløs farse, milevis fra kunstkompetansen institusjonen egentlig består av og skal formidle.

iTromsø oppsummerte nylig siste akt i tragikomedien. I korte trekk handler det at advokat Oddmund Eriksen, innleid som forsvarer av styrets kontroversielle sparking av direktør Jeremie McGowan, har brukt årets hjemmeferie på å leite fram alskens kritikkverdige forhold ved NNKM. Som at det brukes penger på kunst.


Advokaten til NNKM-styret i ordkløyveri med kunstner. Nå anklages han for å lekke interne dokumenter

Advokat Oddmund Enoksen mener kunstneren bak «Nordting» forsøker å plante «sugerøret» i kassa til museet. – Hvis ikke pengene til kunstmuseet skal gå til å betale kunstnere, hva skal det gå til da? kontrer kunstneren.


I debattformat beskylder advokaten den innhyrte kunstneren Amund Sjølie Sveen for å plante et økonomisk sugerør i Kunstmuseet, når han skal realisere det kunstneriske bestillingsverket fra NNKM på Svalbard.

iTromsø-spaltist Ina Gravem Johansen 

Det skal han ha, advokaten, at selv om han åpent står fram som temmelig kunnskapsløs når det gjelder hva kunst er og hva et kunstmuseum skal bedrive, så har han utpregede dramatiske ferdigheter når det kommer til å entre scenen med rabalder. Han er elefanten som smadrer glasshuset, trør i salaten og skyter fra hofta i en lavbudsjetts western. Om man legger godviljen til og vil se potensial i alt, er dette en frisk leveranse fra en kar som springer ut i spontan utfoldelse fra lovens knusktørre territorium.

Det åpenbare faktum at kunst koster og nettopp er det et kunstmuseum skal investere i, drukner nesten i paradokset advokaten så ubeskjedent ruller ut: Kunstner er generelt et lavlønnsyrke, mens advokater markerer seg høyt på sugerørets økonomiske barometer. Men advokaten har fått fot i manesjen, og bombarderer nå glasshuset med stein mens han roper at Sveens installasjoner ikke engang kan regnes som billedkunst. At Gustav J. Pedersen, instituttleder for språk og kultur ved UIT, har deltatt i debatten og tydelig oppklart at,- jo dette defineres under det brede begrepet billedkunst, så demonstrerer advokaten at han heller ikke lar seg påvirke av akademisk pondus. Advokaten liker ikke sånn rar kunst som ikke passer i en A4-ramme og synes ikke noen skal få betalt for å lage det.

Men Enoksen forlater ikke slagmarken av en scene her, han legger ut næring til en ny episode og avslører hovedtrekkene av hva Sveens kommende kunstprosjekt innebærer. En spoiler som han forsvarer gjennom at avtalen mellom kunstneren og NNKM ikke er hemmeligstemplet. Nei, men advokaten forstår kanskje at det juridiske begrepet sedvanerett i høyeste grad begrenser hvordan utenforstående bør kommentere næringsavtaler og hittil ukjente prosjekter de overhodet ikke forstår noe av. Problemet er kanskje at advokaten i så liten grad anerkjenner kunst som profesjon, at han ikke evner å knytte sin juridiske kompetanse til saken i det hele tatt.


Fra sidelinja

«Kompetent ledelse av Nordnorsk Kunstmuseum»

Mens NNKM står uten direktør bør absolutt ingen strukturelle vedtak av betydning passere. Vi har ikke råd til flere ufaglige grep i denne saken, skriver spaltist Ina Gravem Johansen.


Selvfølgelig har Enoksen ytringsfrihet og det er alltid en glede at kunst blir gjenstand for oppmerksomhet og debatt. Men for ordens skyld er det viktig å minne allmennheten om å ikke gå til en bilmekaniker for å reparere et beinbrudd, ikke ring ambulansen om du trenger hjelp til å male garasjen, og ikke henvend deg til en advokat om du vil lære hvordan samtidskunsten skal vurderes og honoreres.

Det er tragisk hvordan en høyst relevant institusjon som NNKM, med tung faglig ballast nå frontes av vilkårlige besserwissere med juridisk og politisk bakgrunn. For styreleder Ellingen, politikeren som i rendyrket Falcon Crest- stil, selv har jobbet for Enoksens advokatfirma i flere år, bivåner føljetongen med destruktiv ro. Slik havarerer man en årelang seilas av integritet.

Kunstner Sveen har forsøkt opplyse, sette på plass og informere advokat Enoksen om alle disse feilstegene som holder på å forvandle den kunstneriske manesjen til en slagmark av lavpannet idioti. Den innsatsen fremstår som ganske resultatløs. Samtidig, som en dramaturgisk twist, har det kommende kunstprosjektet fått enorm oppmerksomhet. En kunstner og et kunstverks verste fiende er å bli oversett, usynlig og irrelevant. Enoksen har på ufrivillig vis bidratt til en slags eksponerings-performance av Sveens kommende kunstverk.

Det er bare å gratulere kunstneren med den enorme promoteringen, selv om den kom i et ubehagelig ufaglig format. Samtidig bør ikke advokatens impulsstyrte spoiler og dissing av kunstmuseets program aksepteres av NNKM, om de fremdeles ønsker å fremstå som en seriøs institusjon. Nå ønsker jeg meg mer enn noe annet en edru manusforfatter som skriver Jeremie MacGowan inn i direktørstolen igjen.

[Dette er en meningsytring som står for skribentens syn. Red.]