– Er familievern i Nordland for kirken eller for brukerne?

Meninger

Se for deg at du er en del av et par som skal skilles. Siden dere har barn under 16 år, er dere pålagt mekling. Når du kommer til familievernkontoret, som skal utføre meklingen, leser du på døren «Kirkens Familievern».

Synes du også det er merkelig?

I dag drives omtrent 1/3 av familievernkontorene av ulike kirkelige stiftelser. Resten drives av staten. Familievernkontorene er altså en av få statlige tjenester som fortsatt drives av en religiøs organisasjon.

Vi lever i et samfunn som blir stadig mer mangfoldig når det gjelder religion. Den største endringen er at stadig færre har en gudstro. For at vårt sammensatte samfunn skal henge sammen, er det viktig at våre felles velferdstjenester ikke tilbys av omstridte institusjoner som bare en del av befolkningen føler tilhørighet til. Kirken er en slik omstridt institusjon.

Kirkens historisk sett konservative familiesyn er kontroversielt. Det samme kan sies om kirkens historie med fordømmende holdninger til seksualitets- og samlivsmangfold. I øynene til mange brukere vil dette kunne svekke tilliten de er avhengige av for å kunne dra nytte av familieverntjenesten.

Den kirkelige tilknytningen svekker også troverdigheten familievernkontoret selv er avhengig av for å kunne gjøre en god jobb. Det skapes med andre ord en ulempe man ikke hadde hatt hvis tjenesten var statlig.

Men kan man ikke bare heller velge å dra til et av de statlige kontorene? For mange i Nordland er svaret nei. Reiseveien til de alternative kontorene blir rett og slett for lang.

Vi har ingen grunn til å tro at det er en reell forskjell på tjenestene til de statlige og kirkelige kontorene. Men hvis det ikke er noen forskjell, blir det samtidig uklart for oss hva hensikten med todelingen er, hvis brukernes behov skal settes i sentrum.

Det kan vanskelig sies å være i brukernes interesse at en tredel av landets familievernkontor er kirkelige, og har kristne, forkynnende formålsformuleringer. Hvis noen har interesse av dette, er det kirken og ikke brukerne. I den grad det gir en markedsføringseffekt og bidrar til å profilere kristendommen som en spesielt godhjertet og empatisk religion, så er det kirken som har interesse av dette. I den grad den kirkelige tilknytningen bidrar til å synliggjøre kirkens rolle i oppbyggingen av tjenesten, så er det igjen bare i kirkens interesse.

Men familieverntjenesten er ikke der for kirkens skyld. Den er der for brukerne.