«De seks ansvarlige og de to desertører»

Meninger


7 februar klokka 1600 hadde 6 ordførere fra nord trommet sammen til pressekonferanse hvor de presenterte sine innspill og krav for endringer av trålerpliktene til Næringskomiteen.

Både Bø og Hadsel har gitt sitt bidrag til å få utarbeidet rapporten, men på oppløpssiden, når rapporten og kravene skulle fremlegges, var verken Bø eller Hadsel der for å fronte kravene, de 2 ordførerne deserterte arm i arm. De var tro mot sitt Høyre, mot Lerøy og Nergård.

Disse 2 ordførerne har vidt forskjellig utgangspunkt i forhold til trålerpliktene. I Hadsel ligger aktivitetsplikten fast. Ordføreren i Hadsel føler seg trolig bekvem med det, selv om hun sammen med Vestvågøy burde fronte administrasjonen tilbake til distriktet fra Ålesund. I Bø har ordfører Sture Pedersen ved flere anledninger stemt med sitt H for å selge konsesjoner og aktivitet ut av Bø kommune, det med god hjelp fra AP i samme grend. Det har de lyktes såpass med at begrepet total ruin for industri i Bø kommune av hvitfisk, av pelagisk, er ikke å ta for hardt i.

Sist ut var aktivitetsplikten Nergård hadde på ærverdige Sjøbruk. Den gikk for 19 millioner.

Her tilbys nå 0,35 prosent trålfisk spesifikt til anlegget i Steinesjøen, eid av Nergård, til et selskap som ikke eksisterer, et anlegg som ikke er i drift. Henstillinger til Bø kommune om å få disse 0,35 prosent inn i samme ordning som øvrige konsesjoner er møtt med et gjesp.


Det er prisverdig at de i Høyre lokalt finner tonen. Kanskje såpass at ordføreren i Bø krever tilbake fra Hadsel de 0,1 prosent Havfiske AS på Melbu/Hadsel stjal fra trålerkvoten tilhørende Bøtrål IV.

Den står i dag registrert med 0,9 prosent, ikke 1,0 prosent som rett skal være. Årsaken til det har jeg forklart for ordføreren i Bø kommune. Men i stedet for å fronte det på vegne av Bø kommune, bygges det heller moloer og flytekaier til Lerøy sitt mottak i Bø kommune for å sikre ytterligere råstoffleveranser fra Bø, slik at aktivitetsplikten på Melbu/Hadsel opprettholdes. Det å oppnå «likes» i rette leire er viktigere enn å fokusere på tilbakeføring av verdier og aktivitet «tilhørende» Bø Kommune.

Ordføreren i Bø og administrasjonen har fått seg forklart det som er å forklare. Når ordfører og staben på Bø kommunehus til slutt skjønte realitetene og mulighetsrommet, så ble det tatt initiativ til rapporten som ble lagt frem. Men at ordføreren i Bø stakk av på oppløpssiden, det hadde jeg ikke sett for meg. Motet og en rak rygg sviktet. Vi skjønner hvorfor.

Er det noen som skulle vært tilstede å klaget sin nød for tap av marin aktivitet i sin kommune, så måtte det være ordføreren i Bø kommune.

Lerøy og Nergård har ikke brutt en eneste forskrift. De har bare brukt handlingsrommet politikeren har bestemt. Det er politikeren lokalt og nasjonalt som er judas.

Lerøy sin aktivitet i Bø er nevnt. Ordførerens bifall til denne «lokale» verdiskapninga ligger i dagen.


Da Nergård kom til Bø kommune fikk de 2 hvitfiskanlegg og 2 pelagiske anlegg i handa, i tillegg til 1,35 trålerkonsesjoner. I samarbeid med Ordføreren i Bø ble anlegget på Eidet nedlagt og solgt med klausul om «aldri å kunne brukes mer innafor fiskeri». Den beste og mest fremtidsrettede havna i Bø skulle bli historie. All fokus heretter i Steinesjøen.

Om politikeren i Bø leter godt, finner en kanskje en skiftenøkkel, en skrutrekker, ei trålerkai i sterkt forfall, noe mer er det ikke igjen i Bø kommune etter Nergård.

De fikk forlate i stillhet, selv et nytt fryseri kunne ikke få stå igjen. Maskineriet ble flyttet av Nergård (Lofoten Viking) til Vestlandet. Frysekapasiteten i Bø kommune er i dag lik 0,00.

Trålerne og konsesjonene kom på rekke og rad til Bø kommune, Bøtrål I i 1968, Bøtrål II i 1971. Bøtrål III i 1975. Bøtrål IV ble levert i 1978 som en av de første industrieide trålerne som kunne fryse om bord.

Grunnen til at konsesjonene ble tildelt av myndigheten, trålerne bygget, var av hensyn til helårlig sysselsetting og industrivirksomhet i Bø kommune.

På denne tiden var Bø kommune den ledende fiskerikommunen i Vesterålen.


Hvordan man politisk lokalt og nasjonalt kunne klare å skusle bort denne råstofftilgangen, miljøet og arbeidsplassene er ikke til å begripe.

Om situasjonen tilsa konsesjoner og drahjelp fra myndighetene for å opprettholde sysselsetting og miljø fra 1970 tallet og utover, så blekner det mot behovet som er i dag i Bø Kommune.

Vi trenger betydelig Statlig bistand for å komme i posisjon igjen.

Leverer politikeren og myndighetene fisken tilbake, bygger vi båten. Anleggene står tomme på land å venter på dere. Alternativet ligger i dagen.

Det er en slik agenda ordføreren i Bø kommune skulle frontet på første rad under presentasjonen. Ikke «vende Høyre om» og desertere.


NB: Hadsel-ordfører Lena Arntzen og Bø-ordfører Sture Pedersen har besvart kritikken i et egent innlegg.